Det sier egentlig alt om denne boka når flere av de mange filmversjonene har en forside tydelig inspirert av Indiana Jones. (Versjonen jeg valgte til å illustrere denne artikkelen var dessverre den uten Chuck Norris eller Patric Swayze som hovedpersonen Alan Quartermain, og nei, jeg tuller ikke)Dette er en bok av typen jeg alltid har elsket: Robin Hood og Den Røde Pimpernell har nå en sjelevenn. Alan Quartermain skyter elefanter og løver som om de skulle være blikkbokser og møter den sikre død med et skuldertrekk og en "ja, vel, så var det vel slik det skulle bli." Hvis han får betalt nok, er han med på hva det skal være. Hvis dette tilfeldigvis skulle være et selvmordsoppdrag på jakt etter en mytisk diamantgruve, så er det ikke et problem for godeste Alan.
Sir Henry Curtis og Captain Good jakter på Sir Henrys bror, som dro til Afrika for å bli like rik som sin storebror ble når han arvet alt. Ryktene sier at han jaktet på Kong Salomos Miner, som visstnok skal være fulle av diamanter. Problemet er bare det at ingen har noensinne sett den mytiske gruven, med mindre vi teller en portugiser som døde fire hundre år før fortellingen begynte, og etterlot seg et kart skrevet med sitt eget blod.
Reisen går gjennom Afrikas sletter, grusomme ørkner, dype huler og frådende hav. De møter løver og gaseller, skyter elefanter og ser en av sine kompanjonger dø, revet i to av en elefant. De må sloss for livet ved mer enn en anledning, og selv om boka gjør det klinkende klart at godeste Alan overlever fra starten av (han er selv forfatteren av fortellingen) klarer Haggard og gjøre det spennende.
Mye av det jeg elsker med denne boka er fortellerstemmen. Jeg kan se for meg den grånende mannen som ligger til sengs fordi løvebittet han fikk fra sekstisjette løven han skøyt igjen har slått ham ut og skriver for sønnen, som studerer for å bli lege. For Alan er det fordømt irriterende at han kan skyte sekstifem løver uten problem, men at den seksti-sjette skal tygge på ham som om han var tobakk. Det bryter rutinen, noe han som en mann som liker å ha sine affærer i orden ikke synes noe som helst om! Men i det minste kan han fortelle om ett av eventyrene han var på, og mimre over alt som skjedde.
Det er som å høre fortellingene til en kjær bestefar, komplett med god gammeldags rasisme. Det til tross for at Haggard var moderne for sin tid. Han bruker ikke ordet nigger, men innfødt, og erklærer mot starten av fortellingen at svært mange av disse villmennene kan oppføre seg bedre enn de fleste såkalte "gentlemen". Dette hindrer meg ikke i å ynke meg hver gang noen beskrives som "kafir" eller "half breed", men samtidig er det ingenting ondskapsfullt i disse beskrivelsene, og det hindrer meg ikke i å like boka.
Alt i alt anbefaler jeg den for alle som liker eventyrlige historier, eller ønsker å lese en klassiker som ikke er pinne kjedelig.
(Dette er forresten bok 1/20 i min plan om å lese 20 forfattere jeg aldri har lest noe av tidligere i 2012.)
