Hugh Laurie: The Gun Seller

Cold-blooded murder just isn't Thomas Lang's cup of tea. Offered a bundle to assassinate an American industrialist, he opts to warn the intended victim instead; a good deed that soon takes a bad turn. Quicker than he can down a shot of his favorite whiskey, Lang is bashing heads with a Buddha statue, matching wits with evil billionaires, and putting his life (among other things) in the hands of a bevy of femmes fatales. Up against rogue CIA agents, wannabe terrorists, and an arms dealer looking to make a high-tech killing, Lang's out to save the leggy lady he has come to love... and prevent an international bloodbath to boot. 


For å få det ut av veien med en gang, ja, denne boken er skrevet av Hugh Laurie, DEN Hugh Laurie. Fra TV serien House. For der er nok der de fleste vil ha ham fra, selv om noen av oss andre husker ham like godt, om ikke bedre, fra engelsk TV, og ting som Blackadder og Stephen Fry. 


Jeg begynte på denne boken i februar en gang, men ble først ferdig i dag. Ikke på grunn av at boken er dårlig eller noe sånt, men har hatt andre ting å gjøre og har liksom ikke hatt tid til å lese noe særlig. Men når jeg endelig hadde tid til å plukke opp den opp igjen i går, var jeg sånn ca halvveis i boken, og kom kjapt inn i det igjen. Og etter det har jeg knapt lagt den fra meg for annet enn å jobbe med offisielle jobbting.  


Språket er bra, og selv om den er første person er den BRA! For når du leser så hører du hovedpersonen snakke i hode ditt (gjerne med Hugh Lauries stemme, som for meg gjorde det til tider tusen ganger bedre), og det funker så ufattelig godt, for jeg har ikke lyst å ta livet av hovedpersonen halvparten av tiden. Noe som for meg er en målestokk forresten, Er boken skrevet i førsteperson og jeg konstant ønsker hovedpersonen død, så er den ikke bra skrevet... Men her, her funker det. 


Boken begynner med en heidundrende slåsskamp, og det blir bare bedre og bedre. Det er bra skrevet, bra action, og bra humor. Det er egentlig alt jeg vil ha av bøker i denne sjangeren, med en god dose realitet slengt inn i mixen også. Vil du ha en god thriller skråstrek krim skråstrek spion roman, så er dette boken for deg! 

Andreas Bull-Hansen: Jotnens Hjemkomst

[Baksidetekst:] Etter en henrettelse av en høytstående mafiaboss blir politietterforsker Petter Tyrar kontaktet av en merkelig, enøyd mann. Han tilbyr Tyrar hevn for en grusom urett, men prisen Tyrar må betale, viser seg å være høy. Etter en blodig skuddveksling våkner han opp i Gladsheim, selveste Odins bolig i Åsgard.
I denne fremmede verdenen blir Tyrar mottatt som en høvding. Snart blir det klart for Tyrar at han i virkeligheten er krigsguden Tyr, som nå er kalt hjem for å lede einherjene i tiden frem mot Ragnarok, verdens ende.
Det føles litt som om jeg kun poster skriver i denne bloggen når jeg har noe å klage over. I dette tilfellet vil jeg heller kalle min post en utfordring. Jeg har nemlig truffet veggen på en bok jeg personlig forventet å like, og lurer på om noen andre har lyst å ta opp tråden og se om de farer bedre med boka.
Nå skal det vel først sies at jeg har forsøkt å lese Andreas Bull-Hansen sine bøker tidligere uten videre hell. Jeg kan ikke sette spissen på hva som gjorde at jeg la vekk den siste serien til Bull-Hansen, men denne gangen hadde jeg nådd kvoten min innen side nitten, som var da jeg lukket boka for godt.

Problemene jeg har med boka er mange.
For det første: skrivestil. Jeg ble plassert midt i en fremmed verden uten å bli informert om at den var fremmed. Dette irriterte meg ekstra når det første hintet om dette kom som en slegge på tredje side (Fra side 13: Døden inntraff kl. 10.03 den 22. desember 2042.) og blir ikke særlig mer diskrete etter dette.
Jeg føler at forfatteren leier meg som ett lite barn rundt i hans verden. Hver nye karakter blir introdusert, først ved navn, så med en lengre biografi. (Fra side 14: Linn vendte seg mot ham. Hun var en slank kvinne i slutten av trettiårene med langt, blondt hår og rødsminkede lepper. Hun hadde smalt ansikt og en rak og stolt holdning over skuldrene. Som vanlig var hun kledd i ankellang tights og vid genser som rakk henne til midt på lårene. Hun var svært vakker, velutdannet og hadde en genetisk IQ som var langt høyere enn hans egen. Etter medisinstudiet hadde hun flyttet til Island og utdannet seg innen rekonstruktiv kirurgi. Deretter reiste hun til Tsjetsjenia med Leger uten grenser.)
Kanskje det er fordi jeg nettopp selv har fått kjeft for slike "bråbremser" i det jeg skriver, men det stikker ut for meg som en sår tommel (beklager anglikanismen) og det føles som om jeg "stopper opp" hver bidige gang det skjer.

Når det er sagt var grunnen til at jeg sluttet å lese mye mer banal: jeg hater hovedpersonen. Jeg kan leve med at han er en forkjemper for dødsstraff. Takle at han er en politioffiser som torturerte to menn for å skyte bikkja hans. Men når han viser seg å være en rasistisk drittsekk i tillegg, da så jeg ikke lenger grunnen til å lese mer om dette krypet.

Det holder ikke at hovedpersonen er fra Tsjetsjenia når han mener at de som kriger i Oslo er, i kronologisk rekkefølge: islamistene, sunniene, sjiaene, sikhene, sunniene, sjiaene, polakkene, russerne, de muslimske ungdommene, narkomafiaen, hallikene og menneskehandlerne.

Når i tillegg han og hans team er "skadedyrsforkjemperne", fikk jeg nok. Slik Petter Tyrar presenterer Oslo ville byen vært perfekt uten alle disse ekle utlendingene. Da hjelper det ikke at han og flere av kollegaene hans skal være utlendinger. Jeg mener ikke at forfatteren er rasistisk med slike beskrivelser, men hovedpersonen hans er. Om dette endrer seg senere, vet jeg av åpenbare årsaker ingenting om.
Siden jeg ikke en gang fullførte første kapittel (som slutter på side 31, for de som er interessert), kaster jeg ingen stjerner på denne boka. Det overlater jeg til dere andre.