Stefan Bachmann: The Peculiar

"Don't get yourself noticed and you won't get yourself hanged."

Bartholomew Kettle and his sister live by these words. They are Peculiars - half-human, half-faery, and hated by both.

But one day, when a mysterious lady magically whisks away a little boy, Bartholomew forgets the rules.

And gets himself noticed...

Jeg tror dette er den første boka jeg har kjøpt på en stund som er like godt som forsidebildet "lover". Kjøpt på en flyplass hvor alt annet enn Narvesen var stengt, og lest ut før flyet landet i Bergen. Er ikke det et kvalitetstegn, vet ikke jeg.


Verden Bachmann lager er magisk. Prologen forteller om dagen Hull i England forsvinner, for å bli erstattet av en alveby. Om krigene som fulgte, og hvordan seieren gjorde verden verre for alle. Om de underlige halvveis-barna som vokser opp, hatet av alle, og hvor desperat en mor forsøker å beskytte sine to barn fra en slik skjebne. Bartholomew er heldig, på avstand ser han ut som en stygg menneskegutt. Søstera Hettie kan alle se har alveblod. Istedenfor hår har hun grener, og hun skriker når mor forsøker å klippe dem for å skjule hva hun er.

Men det er vondt å aldri kunne gå ut, og Bartholomew tar i ett sinneanfall en sjanse som endrer livene deres for alltid. Han går opp på loftet. Der ser han en kvinne som kidnapper en peculiar med tistlehår. Hun står med ryggen til ham når håret hennes glir til side og ett brunt ansikt stirrer opp på Bartholomew. Fra det øyeblikket er han jaget.

The Peculiar er en bok hvor tittelen passer. Den er en undelig liten ting. Hvis du ser på tekststørrelsen og illustrasjonene er det en barnebok. Leser du teksten, er den mørk og til tider så skremmende at jeg ikke helt klarer å tro den er for barn. Resultatet er en bok jeg virkelig elsker, og som er uhyggelig på en helt orginal måte. Kvinner i nydelige kjoler stjeler barn. Metall-spurver skjærer opp hender og den sjenerte politikeren som ønsker å gjøre verden bedre uten å bli lagt merke til får absolutt ikke viljen sin.

Jeg kan virkelig ikke forklare hvor mye jeg elsker denne boka. Den er spennende, protagonistene er sympatiske og antagonistene er for en sjelden gangs skyld skumle uten å falle hen til klisjeer (personlig har jeg fått nok av hundesparkende barnemordere med blod på frakken og røde øyne). Jeg ville blitt overrasket om denne boka ikke snart blir oversatt til Norsk. Boka kom ut i september på engelsk, så hvis du ikke vil vente, anbefaler jeg en tur til Outland! (Eller Amazon ;)

Andreas Bull-Hansen: Jotnens Hjemkomst

[Baksidetekst:] Etter en henrettelse av en høytstående mafiaboss blir politietterforsker Petter Tyrar kontaktet av en merkelig, enøyd mann. Han tilbyr Tyrar hevn for en grusom urett, men prisen Tyrar må betale, viser seg å være høy. Etter en blodig skuddveksling våkner han opp i Gladsheim, selveste Odins bolig i Åsgard.
I denne fremmede verdenen blir Tyrar mottatt som en høvding. Snart blir det klart for Tyrar at han i virkeligheten er krigsguden Tyr, som nå er kalt hjem for å lede einherjene i tiden frem mot Ragnarok, verdens ende.
Det føles litt som om jeg kun poster skriver i denne bloggen når jeg har noe å klage over. I dette tilfellet vil jeg heller kalle min post en utfordring. Jeg har nemlig truffet veggen på en bok jeg personlig forventet å like, og lurer på om noen andre har lyst å ta opp tråden og se om de farer bedre med boka.
Nå skal det vel først sies at jeg har forsøkt å lese Andreas Bull-Hansen sine bøker tidligere uten videre hell. Jeg kan ikke sette spissen på hva som gjorde at jeg la vekk den siste serien til Bull-Hansen, men denne gangen hadde jeg nådd kvoten min innen side nitten, som var da jeg lukket boka for godt.

Problemene jeg har med boka er mange.
For det første: skrivestil. Jeg ble plassert midt i en fremmed verden uten å bli informert om at den var fremmed. Dette irriterte meg ekstra når det første hintet om dette kom som en slegge på tredje side (Fra side 13: Døden inntraff kl. 10.03 den 22. desember 2042.) og blir ikke særlig mer diskrete etter dette.
Jeg føler at forfatteren leier meg som ett lite barn rundt i hans verden. Hver nye karakter blir introdusert, først ved navn, så med en lengre biografi. (Fra side 14: Linn vendte seg mot ham. Hun var en slank kvinne i slutten av trettiårene med langt, blondt hår og rødsminkede lepper. Hun hadde smalt ansikt og en rak og stolt holdning over skuldrene. Som vanlig var hun kledd i ankellang tights og vid genser som rakk henne til midt på lårene. Hun var svært vakker, velutdannet og hadde en genetisk IQ som var langt høyere enn hans egen. Etter medisinstudiet hadde hun flyttet til Island og utdannet seg innen rekonstruktiv kirurgi. Deretter reiste hun til Tsjetsjenia med Leger uten grenser.)
Kanskje det er fordi jeg nettopp selv har fått kjeft for slike "bråbremser" i det jeg skriver, men det stikker ut for meg som en sår tommel (beklager anglikanismen) og det føles som om jeg "stopper opp" hver bidige gang det skjer.

Når det er sagt var grunnen til at jeg sluttet å lese mye mer banal: jeg hater hovedpersonen. Jeg kan leve med at han er en forkjemper for dødsstraff. Takle at han er en politioffiser som torturerte to menn for å skyte bikkja hans. Men når han viser seg å være en rasistisk drittsekk i tillegg, da så jeg ikke lenger grunnen til å lese mer om dette krypet.

Det holder ikke at hovedpersonen er fra Tsjetsjenia når han mener at de som kriger i Oslo er, i kronologisk rekkefølge: islamistene, sunniene, sjiaene, sikhene, sunniene, sjiaene, polakkene, russerne, de muslimske ungdommene, narkomafiaen, hallikene og menneskehandlerne.

Når i tillegg han og hans team er "skadedyrsforkjemperne", fikk jeg nok. Slik Petter Tyrar presenterer Oslo ville byen vært perfekt uten alle disse ekle utlendingene. Da hjelper det ikke at han og flere av kollegaene hans skal være utlendinger. Jeg mener ikke at forfatteren er rasistisk med slike beskrivelser, men hovedpersonen hans er. Om dette endrer seg senere, vet jeg av åpenbare årsaker ingenting om.
Siden jeg ikke en gang fullførte første kapittel (som slutter på side 31, for de som er interessert), kaster jeg ingen stjerner på denne boka. Det overlater jeg til dere andre.