J.R.R Tolkien: The Hobbit

In a hole in the ground there lived a hobbit. Not a nasty, dirty, wet hole, filled with the ends of worms and an oozy smell, nor yet a dry, bare, sandy hole with nothing in it to sit down on or to eat: it was a hobbit-hole, and that means comfort. 

Written for J.R.R. Tolkien’s own children, The Hobbit met with instant critical acclaim when it was first published in 1937. Now recognized as a timeless classic, this introduction to the hobbit Bilbo Baggins, the wizard Gandalf, Gollum, and the spectacular world of Middle-earth recounts of the adventures of a reluctant hero, a powerful and dangerous ring, and the cruel dragon Smaug the Magnificent.

Det tok over ti år fra jeg leste Ringenes Herre til jeg begynte på Hobbiten, og det tok men sånn omtrent tjuefire timer fra jeg begynte på den til jeg var ferdig. Og, under en uke senere, har jeg lyst til å lese den på nytt igjen. 

Hobbiten er, i motsetning til dens mer kjente etterfølger Ringenes Herre, en barnebok, og dette kommer tydelig frem i språket. Dette kan være en av grunnene til at jeg likte denne boken så godt, da jeg finner Ringenes Herre til tider veldig tung i språket, noe som gjør at den fort mister flyten. Det gjorde derimot ikke Hobbiten, noe som var en av grunnene til at den var så godt som umulig å legge fra seg! 

Den har en fantastisk forteller-stemme, og et mangfold av herlige karakterer, ikke minst så mange dverger at det til tider er vanskelig å skille dem fra hverandre. For en bok som ikke er så veldig lang, så manger det ikke på handling, og det er mye som skal skje med hobbiten Bilbo Baggins før det er gått tre hundre sider! 

Jeg anbefaller alle å lese denne boken, og den er også perfekt for den yngre garde. Jeg leste den i illustrert utgave, noe som ga den ekstra sjarm. 

Klart 5 av 5 stjerner!! 

Stefan Bachmann: The Peculiar

"Don't get yourself noticed and you won't get yourself hanged."

Bartholomew Kettle and his sister live by these words. They are Peculiars - half-human, half-faery, and hated by both.

But one day, when a mysterious lady magically whisks away a little boy, Bartholomew forgets the rules.

And gets himself noticed...

Jeg tror dette er den første boka jeg har kjøpt på en stund som er like godt som forsidebildet "lover". Kjøpt på en flyplass hvor alt annet enn Narvesen var stengt, og lest ut før flyet landet i Bergen. Er ikke det et kvalitetstegn, vet ikke jeg.


Verden Bachmann lager er magisk. Prologen forteller om dagen Hull i England forsvinner, for å bli erstattet av en alveby. Om krigene som fulgte, og hvordan seieren gjorde verden verre for alle. Om de underlige halvveis-barna som vokser opp, hatet av alle, og hvor desperat en mor forsøker å beskytte sine to barn fra en slik skjebne. Bartholomew er heldig, på avstand ser han ut som en stygg menneskegutt. Søstera Hettie kan alle se har alveblod. Istedenfor hår har hun grener, og hun skriker når mor forsøker å klippe dem for å skjule hva hun er.

Men det er vondt å aldri kunne gå ut, og Bartholomew tar i ett sinneanfall en sjanse som endrer livene deres for alltid. Han går opp på loftet. Der ser han en kvinne som kidnapper en peculiar med tistlehår. Hun står med ryggen til ham når håret hennes glir til side og ett brunt ansikt stirrer opp på Bartholomew. Fra det øyeblikket er han jaget.

The Peculiar er en bok hvor tittelen passer. Den er en undelig liten ting. Hvis du ser på tekststørrelsen og illustrasjonene er det en barnebok. Leser du teksten, er den mørk og til tider så skremmende at jeg ikke helt klarer å tro den er for barn. Resultatet er en bok jeg virkelig elsker, og som er uhyggelig på en helt orginal måte. Kvinner i nydelige kjoler stjeler barn. Metall-spurver skjærer opp hender og den sjenerte politikeren som ønsker å gjøre verden bedre uten å bli lagt merke til får absolutt ikke viljen sin.

Jeg kan virkelig ikke forklare hvor mye jeg elsker denne boka. Den er spennende, protagonistene er sympatiske og antagonistene er for en sjelden gangs skyld skumle uten å falle hen til klisjeer (personlig har jeg fått nok av hundesparkende barnemordere med blod på frakken og røde øyne). Jeg ville blitt overrasket om denne boka ikke snart blir oversatt til Norsk. Boka kom ut i september på engelsk, så hvis du ikke vil vente, anbefaler jeg en tur til Outland! (Eller Amazon ;)

Ben Aaronovitch: Rivers of London

My name is Peter Grant and until January I was just probationary constable in that mighty army for justice known to all right-thinking people as the Metropolitan Police Service (as the Filth to everybody else). My only concerns in life were how to avoid a transfer to the Case Progression Unit - we do paperwork so real coppers don't have to - and finding a way to climb into the panties of the outrageously perky WPC Leslie May. Then one night, in pursuance of a murder inquiry, I tried to take a witness statement from someone who was dead but disturbingly voluable, and that brought me to the attention of Inspector Nightingale, the last wizard in England.

Now I'm a Detective Constable and a trainee wizard, the first apprentice in fifty years, and my world has become somewhat more complicated: nests of vampires in Purley, negotiating a truce between the warring god and goddess of the Thames, and digging up graves in Covent Garden... and there's something festering at the heart of the city I love, a malicious vengeful spirit that takes ordinary Londoners and twists them into grotesque mannequins to act out its drama of violence and despair.

The spirit of riot and rebellion has awakened in the city, and it's falling to me to bring order out of chaos - or die trying.

Jeg har en regel. Hvis en fantasybok nevner "Harry Potter" noe sted på coveret, nekter jeg å lese den. Ikke fordi jeg hater den serien, men fordi disse bøkene er aldri i nærheten av Potter-bøkene. De to bøkene som så langt har vært unntaket fra denne reglen (The Stranger av Max Frei og Rivers of London av Ben Aaronovitch) handler ironisk nok begge om politimenn som trasker rundt i hver sin magiske by og løser kriminelle saker, og er dermed nærmere Harry Dresden enn Harry Potter. Men hadde det ikke vært for anbefalinger fra venner ville jeg aldri lest noen av dem.

Til tross for at forlaget ikke vet forskjellen på Harry Potter og urban fantasy er dette en fantastisk bok. Jeg grep meg selv i å humre flere ganger. Ikke fordi det var morsomt, men det var bare så godt skrevet. Forfatteren lar Peter Grant fortelle, og hans unike stemme og evige potensiale til å bli distrahert av de minste ting (og dermed ikke oppdage de store tingene, noe som nesten koster ham jobben) gjør at du ser ting gjennom Peters øyne du ellers aldri ville merket deg. Det er spennende, og absolutt gøy å lese.

Historien er ikke lik noe jeg noensinne har lest før. Britisk folklore og historie blander seg med mytiske karakterer fra resten av Commonwealth til en fortelling som for meg er en perfekt beskrivelse av London. Det er tydelig at Aaronovitch kjenner byen han skriver om, og mytosen han trekker fra, samtidig som det han skriver er fullstendig originalt. For meg er dette en bok jeg kommer til å kjøpe før jeg leverer tilbake den lånte utgaven.

Hvis du fremdeles ikke er overbevist kan du lese ett utdrag fra boka her.

Suzanne Collins: The Hunger Games

[Baksidetekst] In the ruins of a place once known as North America lies the nation of Panem, a shining Capitol surrounded by twelve outlying districts. The Capitol is harsh and cruel and keeps the districts in line by forcing them all to send one boy and one girl between the ages of twelve and eighteen to participate in the annual Hunger Games, a fight to the death on live TV.

Sixteen-year-old Katniss Everdeen, who lives alone with her mother and younger sister, regards it as a death sentence when she steps forward to take her sister's place in the Games. But Katniss has been close to dead before—and survival, for her, is second nature. Without really meaning to, she becomes a contender. But if she is to win, she will have to start making choices that will weigh survival against humanity and life against love.  


Dette er en bok jeg hadde hørt om lenge, men det faktum at den hele tiden ble sammenlignet med Twilight gjorde at jeg ikke klarte å få meg til å lese den. Det tok anbefalinger fra flere gode venner som jeg vet har bra smak i bøker før jeg fikk meg til å starte på den. Og det er jeg glad for. 

La en ting være sagt, denne boken kan ikke sammenlignes med Twilight på noen som helst måte. Der er ikke en vampyr i sikte, og den kvinnelige hovedpersonen er ikke svak og til tider (les: mesteparten av tiden) så plagsom at du skulle ønske hun bare kunne holde kjeft (les: dø en grusom grusom - men stille - død...). Og ikke minst, fordi dette er en vannvittig god bok! Den er bra skrevet, selv om det er i førsteperson, noen jeg sjelden finner er gjort på en bra måte. Men Suzanne Collins har klart det. Tok ikke mer enn et par sider før jeg hadde glemt hvilken person den var skrevet i, og var helt oppslukt i plottet! 
  
Handlingen finner sted i fremtidens Nordamerika, og vi får vite akkurat nok om hvordan verden er og fungerer til at det males et lite pent bilde. Midt i det hele finner vi en kvinnelig hovedperson som er sterk, resursfull, og villig til å gi alt for familien og de hun er glad i. Man kan trekke mange linjer - og det blir gjort i media mye nå når filmen er kommet - med reality TV og underholdning for alle pengene, men det er ikke dette som er det første jeg tenker på når jeg leser den. Tolkninger kan komme senere, og gjerne gjøres av andre.  

For meg hadde denne boken akkurat hva jeg ønsker å finne i en bok. Den underholder og er så spennende at man nesten ikke klarer å legge den fra seg. Man bryr seg om hovedpersonene, og vil vite hva som skjer videre. Og på toppen av det hele, så er den veldig bra skrevet. Og det er ikke ofte at man finner en bok som virkelig er full pakke, både veldig veldig bra, og vanvittig bra skrevet!! 


Så nå er det bare for meg å få tak i de to neste bøkene i denne serien!