Cassandra Clare: City of Bones

When fifteen-year-old Clary Fray heads out to the Pandemonium Club in New York City, she hardly expects to witness a murder -- much less a murder committed by three teenagers covered with strange tattoos and brandishing bizarre weapons. Then the body disappears into thin air. It's hard to call the police when the murderers are invisible to everyone else and when there is nothing -- not even a smear of blood -- to show that a boy has died. Or was he a boy?

This is Clary's first meeting with the Shadowhunters, warriors dedicated to ridding the earth of demons. It's also her first encounter with Jace, a Shadowhunter who looks a little like an angel and acts a lot like a jerk. Within twenty-four hours Clary is pulled into Jace's world with a vengeance, when her mother disappears and Clary herself is attacked by a demon. But why would demons be interested in ordinary mundanes like Clary and her mother? And how did Clary suddenly get the Sight? The Shadowhunters would like to know.  

City of Bones, eller Demonenes By som den heter på norsk, er første bok i The Mortal Instruments (Skyggejegerne) serien. Jeg var ikke helt sikker på hva jeg begav meg ut på da jeg begynte å lese denne, da jeg hadde høre mye om den, og det var ikke alltid gode ord som ble sagt. Knapt et kapittel var over før jeg med lettelse kunne si til meg selv at dette var bedre enn forventet. 

Som femtenåring finner hovedpersonen, Clary Frey, seg plutselig midt i en verden av demoner og hva som værre er, og de som jakter dem. En verden som hele tiden har vært der, men som hun først nå begynner å se. Hun møter Jace, en skyggejeger, hennes mor forsvinner, og hele hennes verden snus på hodet. Og det er bare de første kapitlene!

City of Bones er en en bok med karakterer man finner at man bryr seg om, og handling som fengsler. Clary er en hovedperson som trass tidvise Mary Sue tendenser er en sterk og driver plottet videre, og med unntak av ett spesifikt plot-hull som gapte så mye jeg hold på å falle i det, så er dette en god og underholdene bok! 

Det store litterære mesterverk er den ikke, og til tider kan den bli mer enn bare litt forutsigbar, men dette er ikke nødvendig vis noe som ødelegger boken. Jeg hadde til tider problemer med å legge den fra meg, og måtte bare lese ett kapittel til før jeg gjorde noe annet (som å sove). Og er ikke det hva man er ute etter i en god bok? Søvnmangel? 

Stefan Bachmann: The Peculiar

"Don't get yourself noticed and you won't get yourself hanged."

Bartholomew Kettle and his sister live by these words. They are Peculiars - half-human, half-faery, and hated by both.

But one day, when a mysterious lady magically whisks away a little boy, Bartholomew forgets the rules.

And gets himself noticed...

Jeg tror dette er den første boka jeg har kjøpt på en stund som er like godt som forsidebildet "lover". Kjøpt på en flyplass hvor alt annet enn Narvesen var stengt, og lest ut før flyet landet i Bergen. Er ikke det et kvalitetstegn, vet ikke jeg.


Verden Bachmann lager er magisk. Prologen forteller om dagen Hull i England forsvinner, for å bli erstattet av en alveby. Om krigene som fulgte, og hvordan seieren gjorde verden verre for alle. Om de underlige halvveis-barna som vokser opp, hatet av alle, og hvor desperat en mor forsøker å beskytte sine to barn fra en slik skjebne. Bartholomew er heldig, på avstand ser han ut som en stygg menneskegutt. Søstera Hettie kan alle se har alveblod. Istedenfor hår har hun grener, og hun skriker når mor forsøker å klippe dem for å skjule hva hun er.

Men det er vondt å aldri kunne gå ut, og Bartholomew tar i ett sinneanfall en sjanse som endrer livene deres for alltid. Han går opp på loftet. Der ser han en kvinne som kidnapper en peculiar med tistlehår. Hun står med ryggen til ham når håret hennes glir til side og ett brunt ansikt stirrer opp på Bartholomew. Fra det øyeblikket er han jaget.

The Peculiar er en bok hvor tittelen passer. Den er en undelig liten ting. Hvis du ser på tekststørrelsen og illustrasjonene er det en barnebok. Leser du teksten, er den mørk og til tider så skremmende at jeg ikke helt klarer å tro den er for barn. Resultatet er en bok jeg virkelig elsker, og som er uhyggelig på en helt orginal måte. Kvinner i nydelige kjoler stjeler barn. Metall-spurver skjærer opp hender og den sjenerte politikeren som ønsker å gjøre verden bedre uten å bli lagt merke til får absolutt ikke viljen sin.

Jeg kan virkelig ikke forklare hvor mye jeg elsker denne boka. Den er spennende, protagonistene er sympatiske og antagonistene er for en sjelden gangs skyld skumle uten å falle hen til klisjeer (personlig har jeg fått nok av hundesparkende barnemordere med blod på frakken og røde øyne). Jeg ville blitt overrasket om denne boka ikke snart blir oversatt til Norsk. Boka kom ut i september på engelsk, så hvis du ikke vil vente, anbefaler jeg en tur til Outland! (Eller Amazon ;)

Suzanne Collins: Mockingjay

Dette er tredje og siste bok i  The Hunger Games serien av Suzanne Collins. De to første bøkene i denne serien har allerede blitt anmeldt her, så fant ut at da måtte jeg jo også anmelde den siste i serien.

Ettersom denne anmeldelsen kan inneholde spoilers for hele denne serien, så har jeg valgt å skjule den. Det vil si at hvis du leser mer risikerer du å få vite ting som allerede har skjedd i de to første bøkene. 

PS: Der er spoilers om slutten i kommentarene, så ikke les de hvis ikke du vil bli spoilet. De er merket såklart, men alikevel, vær forsiktig ;) 

Suzanne Collins: Catching Fire

Dette er bok nummer to i The Hunger Games serien av Suzanne Collins. Bok nummer en var nesten umulig å legge fra seg, og jeg ble gledelig overrasket over at den samme gjaldt for bok nummer to.   

Ettersom denne anmeldelsen kan inneholde spoilers for resten av denne serien, så har jeg valgt å skjule den. Så trykk les mer får å kunne gjøre nettopp det, lese mer ;)  

Suzanne Collins: The Hunger Games

[Baksidetekst] In the ruins of a place once known as North America lies the nation of Panem, a shining Capitol surrounded by twelve outlying districts. The Capitol is harsh and cruel and keeps the districts in line by forcing them all to send one boy and one girl between the ages of twelve and eighteen to participate in the annual Hunger Games, a fight to the death on live TV.

Sixteen-year-old Katniss Everdeen, who lives alone with her mother and younger sister, regards it as a death sentence when she steps forward to take her sister's place in the Games. But Katniss has been close to dead before—and survival, for her, is second nature. Without really meaning to, she becomes a contender. But if she is to win, she will have to start making choices that will weigh survival against humanity and life against love.  


Dette er en bok jeg hadde hørt om lenge, men det faktum at den hele tiden ble sammenlignet med Twilight gjorde at jeg ikke klarte å få meg til å lese den. Det tok anbefalinger fra flere gode venner som jeg vet har bra smak i bøker før jeg fikk meg til å starte på den. Og det er jeg glad for. 

La en ting være sagt, denne boken kan ikke sammenlignes med Twilight på noen som helst måte. Der er ikke en vampyr i sikte, og den kvinnelige hovedpersonen er ikke svak og til tider (les: mesteparten av tiden) så plagsom at du skulle ønske hun bare kunne holde kjeft (les: dø en grusom grusom - men stille - død...). Og ikke minst, fordi dette er en vannvittig god bok! Den er bra skrevet, selv om det er i førsteperson, noen jeg sjelden finner er gjort på en bra måte. Men Suzanne Collins har klart det. Tok ikke mer enn et par sider før jeg hadde glemt hvilken person den var skrevet i, og var helt oppslukt i plottet! 
  
Handlingen finner sted i fremtidens Nordamerika, og vi får vite akkurat nok om hvordan verden er og fungerer til at det males et lite pent bilde. Midt i det hele finner vi en kvinnelig hovedperson som er sterk, resursfull, og villig til å gi alt for familien og de hun er glad i. Man kan trekke mange linjer - og det blir gjort i media mye nå når filmen er kommet - med reality TV og underholdning for alle pengene, men det er ikke dette som er det første jeg tenker på når jeg leser den. Tolkninger kan komme senere, og gjerne gjøres av andre.  

For meg hadde denne boken akkurat hva jeg ønsker å finne i en bok. Den underholder og er så spennende at man nesten ikke klarer å legge den fra seg. Man bryr seg om hovedpersonene, og vil vite hva som skjer videre. Og på toppen av det hele, så er den veldig bra skrevet. Og det er ikke ofte at man finner en bok som virkelig er full pakke, både veldig veldig bra, og vanvittig bra skrevet!! 


Så nå er det bare for meg å få tak i de to neste bøkene i denne serien! 

Dan Wells: Partials

[Baksidetekst]

Humanity is all but extinguished after a war with partials--engineered organic beings identical to humans--has decimated the world’s population. Reduced to only tens of thousands by a weaponized virus to which only a fraction of humanity is immune, the survivors in North America have huddled together on Long Island. The threat of the partials is still imminent, but, worse, no baby has been born immune to the disease in over a decade. Humanity’s time is running out.

When sixteen-year-old Kira learns of her best friend’s pregnancy, she’s determined to find a solution. Then one rash decision forces Kira to flee her community with the unlikeliest of allies. As she tries desperately to save what is left of her race, she discovers that the survival of both humans and partials rests in her attempts to answer questions of the war’s origin that she never knew to ask.

Combining the fast-paced action of The Hunger Games with the provocative themes of Battlestar Galactica, Partials is a pulse-pounding journey into a world where the very concept of what it means to be human is in question--one where our sense of humanity is both our greatest liability, and our only hope for survival.

Jeg er ikke en gang sikker på hvilken sjanger denne boken går under. Young Adult? Science Fiction? Dystopia? Fantasy? Etter mye om og men plasserte jeg den bare i Young Adult, sånn bare for sikkerhetsskyld.

Hvor skal jeg starte med denne boken? Kanskje med at dette er den type bok som jeg vanligvis elsker! Verden er i et stort mørkt hull og det er opp til hovedpersonen med å fikse det. I de fleste tilfeller så fungerer det ganske bra, og handlingen er realtivt sannsynlig (nøkkelordet er relativt). Men det er bare noe med Kira som fikk meg til å mislike henne. Kanskje fordi hun er 16 år og er super smart? Eller kanskje fordi hun har så utrolig vakre bein? Eller det faktum at vi får vite mye om henne uten å egentlig vite mye? Jeg følte mye i denne boken var litt overfladisk. Og hvordan kan hun si at det beste med at verden er gått i grus er at en kan kle seg bra fordi det er klær overalt? Hvis hun bare var 4-5 år når katastrofen inntraff, hvordan i all verden kan hun vite det? Slik naive faktaer er sluppet her og der i et mislykket forsøk på å få karakterene til å virke unge. Jeg vil velge å tro at hvis du lever i et samfunn hvor menneskeheten er i ferd med å dø ut, så ville du vært en mer "badass" person som var mer interessert i våpen enn klær.

Boken i seg selv er ikke akkurat uinteressant. Det skjer ting stadig vekk og ting har en måte å ordne seg selv til slutt (SPOILER), men det var som om jeg ikke klarte å helt sette meg inn i dette universet. Personene føles litt overfladiske og det er altfor mange "kjemiske faktaer" som fikk meg til å tenke: "TLDR". De er forsåvidt enkle å forstå, men jeg vil mye heller høre om alle de barna de har tenkt å redde! Eller hvordan de skaffer seg mat (det er nevnt litt i forbifarten, men jeg vil har mer)? Hvordan de får vann uten strøm? Og hvordan de beskytter en så stor by med en slags mur rundt? Det hele er litt uklart, men jeg får ut i fra at vi får vite mer om det i neste bok...

Boken er ikke min favoritt, men det er heller ikke det verste jeg har lest. Anbefales fordi som trenger noe lett å lese og som er mer opptatt av handling enn personer.