Hugh Laurie: Våpenhandleren

Jeg mener alltid at første siden i en bok sier uendelig mye mer enn baksideteksten. Våpenhandleren er lik Rivers of London ett bevis for min teori.

Tenk deg at du må brekke armen på noen.


Høyre eller venstre, det spiller ingen rolle. Poenget er at du må brekke den, for hvis du ikke gjøre det... vel, det spiller heller ingen rolle. La oss bare si at det vil gå deg ille om du ikke gjør det.
Spørsmålet mitt er: Brekker du armen raskt -- krakk, au da, unnskyld, sånn, la meg hjelpe deg med den provisoriske spjelken -- eller haler du det hele ut i åtte stive minutter, mens du av og til ø

ker presset ørlite grann, helt til smerten blir rosa, grønn, varm og kald og i det hele tatt hylende uutholdelig?

Vel, akkurat. Selvfølgelig. Det riktige å gjøre, det eneste riktige å gjøre, er å få det overstått så fort som mulig. Knekke armen, skjenke konjakken, være en god sammfunnsborger. Noe annet svar finnes ikke.

Med mindre.

Med mindre med mindre med mindre.

Hva om du hater personen i den andre enden av armen? Jeg mener virkelig, virkelig hater ham.

[...] Du skjønner, armen vi har snakket om, er min. Og mannen som står bak meg, og holder hardt om håndleddet mitt, og presser det oppover ryggen min med en nesten seksuell omsorg, hater meg. Jeg mener virkelig, virkelig hater meg.

Han bruker en evighet. 

---

Våpenselgeren er noe så uvanlig som en svært godt oversatt bok. Jeg kjøpte den på norsk i min vanlige "nå skal jeg ut å reise" modus. (Denne består i å gå inn på en kiosk eller bokhandel og kjøpe det første boka som ikke virker helt elendig.) Reisen var så lang som fra meg til legevakten, men boken hjalp godt med å glemme tre timers venting og var like god når jeg kom hjem, så den har ærlig fortjent denne omtalen.

Våpenhandleren handler om en heller mislykket mann ved navnet Thomas Lang. Han er kanskje en leiemorder (baksiden av boka er skråsikker på dette faktum, men etter å ha lest boka er jeg ikke like sikker selv), kanskje bare en tosk som roter seg inn i alt halv- og helkriminelt han kan slippe unna med. Det eneste vi vet for sikkert er at han har en stygg tendens til å være på fornavn med flere agenter ved Forsvarsdepartementet (David og Rusty), og å gjøre ett lite problem større bare ved å stå i nærheten av det. I løpet av det første kapittelet har et forsøk på å stoppe ett leiemord blitt til en begynnende romanse med offerets datter og begynnende trøbbel med den britiske regjeringen. Eller mer presist De Som Faktisk Styrer Landet.

Humoren er kullsort og fantastisk. Litmustesten for om man vil like boka er enkel: hvis du humret litt for deg selv av måten Thomas beskriver sitt eget armbrudd på, er boka for deg. Hvis du blir litt småkvalm av beskrivelser som kunne vært tatt ut av A Clockwork Orange, så har oppfølgeren til The Peculiar nettopp kommet ut (The Whatnot, anmeldelse kommer straks boka er lest).

du kanskje legger merke til, har jeg valgt å ikke bruke forsiden på den norske boka, selv om selve boka er like god som orginalteksten. Dette fordi forsidebildet mest sannsynlig er skyld i at jeg fikk boka så billig. Du kan se grusomheten her, og trøste deg med at boken hverken omhandler Tower Bridge, House MD eller store eksplosjoner. Det er en spiontriller uten spioner, en gangsterbok uten gangstere, og den eneste legen i hele boka er de som behandler skadene Thomas pådrar seg i løpet av handlingen.

Alt i alt en knusgod bok når man føler for å le av elendighet, eller bare la seg underholde.

Svein Sæter: Operatøren - Knut Hauglands egen beretning. Tungtvann. Gestapo. Kon-tiki.

Den 1. april 1944 skulle Knut Hauglands liv vært over. Han unnslapp døden etter å ha skutt fire Gestapo-agenter. Da hadde han allerede vært sentral i tungtvannsaksjonen, etter å ha overvintret på Hardangervidda. Senere ble han Thor Heyerdahls nære venn, deltok på Kon-Tiki-ekspedisjonen og bygde opp det berømte museet. Knut Haugland har aldri fortalt sin historie. Før nå.

Jeg har satt meg ett mål i ferien om å lese så mange beretninger om Tungtvannsaksjonene på Rjukan, da dette temaet har facinert meg så lenge jeg kan huske uten at jeg har hatt vett til å lære noe om det. Dette har heldigvis endret seg etter ett besøk på Vemork, men overraskende nok passer ikke denne boka bare for krigsinteresserte.

Knut Haugland forteller like villig om facinasjonen for morse, hvordan radiosystemene fungerte og den gangen han tilfeldigvis ble invitert med på kino av den britiske kongefamilien. Fortellerstemmen er morsom uten å være fleipete over seriøse temaer, og Knut har en egen evne til å se seg selv i fiendens situasjon når han beskriver krigen. Her finnes ikke tankegangen om "fiender", men mennesker som ved tilfeldighetenes spill havnet på hver sin side av en kamp. Dette til tross for at broren havnet i konsentrasjonsleir og faren ikke levde til å se krigens slutt.

Delen om Kon Tiki er minst like interessant, noe jeg personlig ikke hadde regnet med. Mannen levde rett og slett et meget interessant liv, noe som reflekteres i biografien.Dette er en bok jeg anbefaler alle å lese. Det lærte meg mye nytt om krigen, og jeg føler jeg sitter med en innsikt jeg manglet før. Fire av fem stjerner, og en meget god bok!

Ben Aaronovitch: Rivers of London

Nei, du ser ikke dobbelt, dette er andre anmeldelsen av denne boken her på bloggen. Eli har allerede gitt den fem stjerner, i et innlegg du kan lese her. Pga det innlegget vil jeg ikke gå så mye inn på hva boken handler om, men heller fokusere på hva jeg likte med den!

For å si det kort, jeg ELSKET ALT!!

Fortellerstemmen er veldig god, akkurat passe britisk, moderne, og ikke minst morsom. Og ikke en eneste gang måtte jeg kjempe med lysten til å filleriste hovedpersonen, noe som også gir pluss i boken!

Alle de andre karakterene du møter i denne boken har sine egne særtrekk, fullestendige personligheter, og er kort fortalt fantastiske. Dette er urban fantasy på sitt beste, med en verden som er så lik vår du kan begynne lå lure på hva som egentlig skjuler seg i storbyenes kringkler og kroker (og hvis du er som meg, kunne du ønske virkeligheten var litt mer som det her).

Det er ikke en bok du bruker uker på å lese og sliter med å forstå, men den var på ingen måte lettlest på en slik måte at det gikk ut over kvaliteten heller. Kapitlene er lange, noe jeg fant jeg virkelig likte, og det er mye god handling pakket inn i rundt fire hundre sider! 

Ikke fult 5 av 5, men en veldig god 4 1/2!

Cassandra Clare: City of Bones

When fifteen-year-old Clary Fray heads out to the Pandemonium Club in New York City, she hardly expects to witness a murder -- much less a murder committed by three teenagers covered with strange tattoos and brandishing bizarre weapons. Then the body disappears into thin air. It's hard to call the police when the murderers are invisible to everyone else and when there is nothing -- not even a smear of blood -- to show that a boy has died. Or was he a boy?

This is Clary's first meeting with the Shadowhunters, warriors dedicated to ridding the earth of demons. It's also her first encounter with Jace, a Shadowhunter who looks a little like an angel and acts a lot like a jerk. Within twenty-four hours Clary is pulled into Jace's world with a vengeance, when her mother disappears and Clary herself is attacked by a demon. But why would demons be interested in ordinary mundanes like Clary and her mother? And how did Clary suddenly get the Sight? The Shadowhunters would like to know.  

City of Bones, eller Demonenes By som den heter på norsk, er første bok i The Mortal Instruments (Skyggejegerne) serien. Jeg var ikke helt sikker på hva jeg begav meg ut på da jeg begynte å lese denne, da jeg hadde høre mye om den, og det var ikke alltid gode ord som ble sagt. Knapt et kapittel var over før jeg med lettelse kunne si til meg selv at dette var bedre enn forventet. 

Som femtenåring finner hovedpersonen, Clary Frey, seg plutselig midt i en verden av demoner og hva som værre er, og de som jakter dem. En verden som hele tiden har vært der, men som hun først nå begynner å se. Hun møter Jace, en skyggejeger, hennes mor forsvinner, og hele hennes verden snus på hodet. Og det er bare de første kapitlene!

City of Bones er en en bok med karakterer man finner at man bryr seg om, og handling som fengsler. Clary er en hovedperson som trass tidvise Mary Sue tendenser er en sterk og driver plottet videre, og med unntak av ett spesifikt plot-hull som gapte så mye jeg hold på å falle i det, så er dette en god og underholdene bok! 

Det store litterære mesterverk er den ikke, og til tider kan den bli mer enn bare litt forutsigbar, men dette er ikke nødvendig vis noe som ødelegger boken. Jeg hadde til tider problemer med å legge den fra meg, og måtte bare lese ett kapittel til før jeg gjorde noe annet (som å sove). Og er ikke det hva man er ute etter i en god bok? Søvnmangel? 

Suzanne Collins: Catching Fire

Dette er bok nummer to i The Hunger Games serien av Suzanne Collins. Bok nummer en var nesten umulig å legge fra seg, og jeg ble gledelig overrasket over at den samme gjaldt for bok nummer to.   

Ettersom denne anmeldelsen kan inneholde spoilers for resten av denne serien, så har jeg valgt å skjule den. Så trykk les mer får å kunne gjøre nettopp det, lese mer ;)  

Hugh Laurie: The Gun Seller

Cold-blooded murder just isn't Thomas Lang's cup of tea. Offered a bundle to assassinate an American industrialist, he opts to warn the intended victim instead; a good deed that soon takes a bad turn. Quicker than he can down a shot of his favorite whiskey, Lang is bashing heads with a Buddha statue, matching wits with evil billionaires, and putting his life (among other things) in the hands of a bevy of femmes fatales. Up against rogue CIA agents, wannabe terrorists, and an arms dealer looking to make a high-tech killing, Lang's out to save the leggy lady he has come to love... and prevent an international bloodbath to boot. 


For å få det ut av veien med en gang, ja, denne boken er skrevet av Hugh Laurie, DEN Hugh Laurie. Fra TV serien House. For der er nok der de fleste vil ha ham fra, selv om noen av oss andre husker ham like godt, om ikke bedre, fra engelsk TV, og ting som Blackadder og Stephen Fry. 


Jeg begynte på denne boken i februar en gang, men ble først ferdig i dag. Ikke på grunn av at boken er dårlig eller noe sånt, men har hatt andre ting å gjøre og har liksom ikke hatt tid til å lese noe særlig. Men når jeg endelig hadde tid til å plukke opp den opp igjen i går, var jeg sånn ca halvveis i boken, og kom kjapt inn i det igjen. Og etter det har jeg knapt lagt den fra meg for annet enn å jobbe med offisielle jobbting.  


Språket er bra, og selv om den er første person er den BRA! For når du leser så hører du hovedpersonen snakke i hode ditt (gjerne med Hugh Lauries stemme, som for meg gjorde det til tider tusen ganger bedre), og det funker så ufattelig godt, for jeg har ikke lyst å ta livet av hovedpersonen halvparten av tiden. Noe som for meg er en målestokk forresten, Er boken skrevet i førsteperson og jeg konstant ønsker hovedpersonen død, så er den ikke bra skrevet... Men her, her funker det. 


Boken begynner med en heidundrende slåsskamp, og det blir bare bedre og bedre. Det er bra skrevet, bra action, og bra humor. Det er egentlig alt jeg vil ha av bøker i denne sjangeren, med en god dose realitet slengt inn i mixen også. Vil du ha en god thriller skråstrek krim skråstrek spion roman, så er dette boken for deg! 

Henry Rider Haggard: King Solomon's Mines (Kong Salomos Miner)

Det sier egentlig alt om denne boka når flere av de mange filmversjonene har en forside tydelig inspirert av Indiana Jones. (Versjonen jeg valgte til å illustrere denne artikkelen var dessverre den uten Chuck Norris eller Patric Swayze som hovedpersonen Alan Quartermain, og nei, jeg tuller ikke)

Dette er en bok av typen jeg alltid har elsket: Robin Hood og Den Røde Pimpernell har nå en sjelevenn. Alan Quartermain skyter elefanter og løver som om de skulle være blikkbokser og møter den sikre død med et skuldertrekk og en "ja, vel, så var det vel slik det skulle bli." Hvis han får betalt nok, er han med på hva det skal være. Hvis dette tilfeldigvis skulle være et selvmordsoppdrag på jakt etter en mytisk diamantgruve, så er det ikke et problem for godeste Alan.

Sir Henry Curtis og Captain Good jakter på Sir Henrys bror, som dro til Afrika for å bli like rik som sin storebror ble når han arvet alt. Ryktene sier at han jaktet på Kong Salomos Miner, som visstnok skal være fulle av diamanter. Problemet er bare det at ingen har noensinne sett den mytiske gruven, med mindre vi teller en portugiser som døde fire hundre år før fortellingen begynte, og etterlot seg et kart skrevet med sitt eget blod.

Reisen går gjennom Afrikas sletter, grusomme ørkner, dype huler og frådende hav. De møter løver og gaseller, skyter elefanter og ser en av sine kompanjonger dø, revet i to av en elefant. De må sloss for livet ved mer enn en anledning, og selv om boka gjør det klinkende klart at godeste Alan overlever fra starten av (han er selv forfatteren av fortellingen) klarer Haggard og gjøre det spennende.

Mye av det jeg elsker med denne boka er fortellerstemmen. Jeg kan se for meg den grånende mannen som ligger til sengs fordi løvebittet han fikk fra sekstisjette løven han skøyt igjen har slått ham ut og skriver for sønnen, som studerer for å bli lege. For Alan er det fordømt irriterende at han kan skyte sekstifem løver uten problem, men at den seksti-sjette skal tygge på ham som om han var tobakk. Det bryter rutinen, noe han som en mann som liker å ha sine affærer i orden ikke synes noe som helst om! Men i det minste kan han fortelle om ett av eventyrene han var på, og mimre over alt som skjedde.

Det er som å høre fortellingene til en kjær bestefar, komplett med god gammeldags rasisme. Det til tross for at Haggard var moderne for sin tid. Han bruker ikke ordet nigger, men innfødt, og erklærer mot starten av fortellingen at svært mange av disse villmennene kan oppføre seg bedre enn de fleste såkalte "gentlemen". Dette hindrer meg ikke i å ynke meg hver gang noen beskrives som "kafir" eller "half breed", men samtidig er det ingenting ondskapsfullt i disse beskrivelsene, og det hindrer meg ikke i å like boka.

Alt i alt anbefaler jeg den for alle som liker eventyrlige historier, eller ønsker å lese en klassiker som ikke er pinne kjedelig.

(Dette er forresten bok 1/20 i min plan om å lese 20 forfattere jeg aldri har lest noe av tidligere i 2012.)

Kat Richardson: Greywalker-serien (1-6)

Kat Richardson sin Greywalker-serie har så langt kommet med 6 bøker (Greywalker, Poltergeist, Underground, Vanished, Labyrinth og Downpour). Jeg har valgt å skrive omtale av hele serien under ett, i stedet for om hver bok separat.

Harper Blaine er privatdetektiv. En helt vanlig en, som utfører diverse oppdrag for diverse kunder. En dag holder hun på med en sak der en mildt sagt ufordragelig mann har svindlet sin ekskone og datter, og etter en konfrontasjon med denne mannen i en heis ender hun opp død. I to minutter.

Når hun senere våkner på sykehuset er ikke alt som før. Hun ser skygger. Skikkelser som ikke er der. Steder som ikke er der, eller som eksisterte for lenge siden. Redd for at hun har blitt gal finner hun til slutt ut at hun har blitt en Greywalker. En Greywalker kan ferdes både i den «virkelige» verden og i the Grey, den parallelle verdenen gjenferdene etter de døde befinner seg i. Hun vil helst ikke ha noe med the Grey å gjøre, men hva gjør man når man ikke har nok kontroll til å holde seg unna? Og hva gjør man når de døde oppsøker deg?

Når en ung mann forsvinner blir Harper tvunget til å innse at det ikke bare finnes gjenferd, men også de som lever i begge verdener samtidig – vampyrene. 

Utover serien må Harper lære seg å takle de nye, uvante kreftene sine, og hun må lære seg å bruke dem for å oppklare saker, ikke bare for å fungere selv. Men det er ikke lett. For hvordan forklarer man til politiet at en mann ble drept av et poltergeist, eller at den blodløse foten funnet på jernbanesporet ble drept av et monster fra de lokale indianernes mytologi? Hvordan får man et forhold til å fungere når man har et slikt yrke? 

--

Bøker om «overnaturlige» detektiver og mysterier er i vinden for tiden. Jeg, som elsker både krim og fantasy, er veldig glad for det. Når det er sagt har jeg vært litt småskeptisk til de som tar det veldig bokstavelig – om ikke annet fordi det føles litt som et imitasjonsforsøk av Dresden Files av Jim Butcher.

Men Greywalker-bøkene føles ikke som noen etterligning, selv om de har mange av de elementene jeg elsker ved Dresden Files. Richardson er ikke redd for å gi hovedpersonen juling, og jeg liker det at hver bok ikke begynner på ny frisk. For hver bok blir Harper stadig bedre til å takle the Grey, men hun blir også mer preget av jobben sin, og det blir også forholdet hennes til menneskene rundt seg. Rent fysisk holder hun i Underground på å trene seg opp igjen etter skadene hun fikk i Poltergeist, mens hun og Will prøver desperat å få forholdet til å fungere, noe som bare går en liten stund. Senere begynner Ben og Mara, tidligere noen av hennes beste venner, å skjønne at det ikke alltid er trygt å være nær Harper, fordi farlige situasjoner oppstår, og de reagerer på dette på en forståelig måte.

For de som måtte reagere på at det finnes vampyrer kalt Alice og Edward i Greywalker-serien vil jeg påpeke at de ikke har noen fellestrekk med Twilight-seriens vampyrer, og at første bok de figurerte i kom ut omtrent samtidig med den første Twilight-boken. Selv om vampyrene i Greywalker ikke er helt som Dracula er de mye nærmere den tradisjonelle litterære vampyren enn en del andre bøker nå for tiden, og de er ikke gode. Men de er heller ikke fullkomment onde, ikke nødvendigvis, og av og til må Harper samarbeide med dem. Jeg liker godt at dette dilemmaet er behandlet som det dilemmaet det ville vært, og at Harper ikke tar lett på det.

Skal jeg si noe negativt må det være at de «romantiske» delene av spesielt den første boken virker litt klønete skrevet. Samtalene virker litt tvungne, litt unaturlige, og jeg får meg ikke helt til å tro på det. På den andre siden er de andre delene veldig godt skrevet. 

Jeg liker også at bøkene trekker frem en del fra indianernes mytologi og folklore, som noen av monstrene man møter, men også menneskene og trossystemet. Jeg liker at man merker at de foregår i Nord-Amerika, at de er forankret ikke bare i den hvite delen av samfunnet men de delene som har vært der før. 

Man merker ellers en tydelig utvikling i bøkene, ikke bare handlingsmessig men kvalitets- og spenningsmessig. Det blir mindre og mindre av de litt halvkunstige dialogene, og bøkene blir stadig mer spennende. Den siste boken, Downpour, klarte jeg overhodet ikke å legge fra meg, og til tider var den direkte creepy – men ikke på en direkte, kvalmende måte, bare at man føler det ligger et eller annet farlig og syder under overflaten.

Jeg skulle gjerne ha trukket frem flere negative ting. Men de tingene jeg typisk kritiserer, som karakterene, plottet og så videre, kommer seg utover i boken. Til tider er noen av personene litt stereotypiske, men de aller fleste føles utrolig virkelige. Richardson har ikke vært redd for at det å gjøre dem litt quirky eller eksentriske skal få dem til å virke mindre virkelige – virkelige mennesker er ofte merkelige. Synes jeg, da. Og det blir sjelden for mye. Plottet har Richardson kontroll på, selv om jeg personlig syntes Poltergeist ikke var så engasjerende som den burde være. Og selv om det er en type bok som ofte er plottsentrert bryr man seg om karakterene.

Dette er en av seriene jeg er aller mest glad for at jeg plukket opp i fjor, og forfatteren er høyt oppe på listen min over forfattere jeg skal følge nøye med på. Jeg har gitt den 4 av 5 stjerner - de første bøkene trekker litt ned på måten ting er skrevet på, men de siste er geniale.