Hugh Laurie: Våpenhandleren

Jeg mener alltid at første siden i en bok sier uendelig mye mer enn baksideteksten. Våpenhandleren er lik Rivers of London ett bevis for min teori.

Tenk deg at du må brekke armen på noen.


Høyre eller venstre, det spiller ingen rolle. Poenget er at du må brekke den, for hvis du ikke gjøre det... vel, det spiller heller ingen rolle. La oss bare si at det vil gå deg ille om du ikke gjør det.
Spørsmålet mitt er: Brekker du armen raskt -- krakk, au da, unnskyld, sånn, la meg hjelpe deg med den provisoriske spjelken -- eller haler du det hele ut i åtte stive minutter, mens du av og til ø

ker presset ørlite grann, helt til smerten blir rosa, grønn, varm og kald og i det hele tatt hylende uutholdelig?

Vel, akkurat. Selvfølgelig. Det riktige å gjøre, det eneste riktige å gjøre, er å få det overstått så fort som mulig. Knekke armen, skjenke konjakken, være en god sammfunnsborger. Noe annet svar finnes ikke.

Med mindre.

Med mindre med mindre med mindre.

Hva om du hater personen i den andre enden av armen? Jeg mener virkelig, virkelig hater ham.

[...] Du skjønner, armen vi har snakket om, er min. Og mannen som står bak meg, og holder hardt om håndleddet mitt, og presser det oppover ryggen min med en nesten seksuell omsorg, hater meg. Jeg mener virkelig, virkelig hater meg.

Han bruker en evighet. 

---

Våpenselgeren er noe så uvanlig som en svært godt oversatt bok. Jeg kjøpte den på norsk i min vanlige "nå skal jeg ut å reise" modus. (Denne består i å gå inn på en kiosk eller bokhandel og kjøpe det første boka som ikke virker helt elendig.) Reisen var så lang som fra meg til legevakten, men boken hjalp godt med å glemme tre timers venting og var like god når jeg kom hjem, så den har ærlig fortjent denne omtalen.

Våpenhandleren handler om en heller mislykket mann ved navnet Thomas Lang. Han er kanskje en leiemorder (baksiden av boka er skråsikker på dette faktum, men etter å ha lest boka er jeg ikke like sikker selv), kanskje bare en tosk som roter seg inn i alt halv- og helkriminelt han kan slippe unna med. Det eneste vi vet for sikkert er at han har en stygg tendens til å være på fornavn med flere agenter ved Forsvarsdepartementet (David og Rusty), og å gjøre ett lite problem større bare ved å stå i nærheten av det. I løpet av det første kapittelet har et forsøk på å stoppe ett leiemord blitt til en begynnende romanse med offerets datter og begynnende trøbbel med den britiske regjeringen. Eller mer presist De Som Faktisk Styrer Landet.

Humoren er kullsort og fantastisk. Litmustesten for om man vil like boka er enkel: hvis du humret litt for deg selv av måten Thomas beskriver sitt eget armbrudd på, er boka for deg. Hvis du blir litt småkvalm av beskrivelser som kunne vært tatt ut av A Clockwork Orange, så har oppfølgeren til The Peculiar nettopp kommet ut (The Whatnot, anmeldelse kommer straks boka er lest).

du kanskje legger merke til, har jeg valgt å ikke bruke forsiden på den norske boka, selv om selve boka er like god som orginalteksten. Dette fordi forsidebildet mest sannsynlig er skyld i at jeg fikk boka så billig. Du kan se grusomheten her, og trøste deg med at boken hverken omhandler Tower Bridge, House MD eller store eksplosjoner. Det er en spiontriller uten spioner, en gangsterbok uten gangstere, og den eneste legen i hele boka er de som behandler skadene Thomas pådrar seg i løpet av handlingen.

Alt i alt en knusgod bok når man føler for å le av elendighet, eller bare la seg underholde.

Hugh Laurie: The Gun Seller

Cold-blooded murder just isn't Thomas Lang's cup of tea. Offered a bundle to assassinate an American industrialist, he opts to warn the intended victim instead; a good deed that soon takes a bad turn. Quicker than he can down a shot of his favorite whiskey, Lang is bashing heads with a Buddha statue, matching wits with evil billionaires, and putting his life (among other things) in the hands of a bevy of femmes fatales. Up against rogue CIA agents, wannabe terrorists, and an arms dealer looking to make a high-tech killing, Lang's out to save the leggy lady he has come to love... and prevent an international bloodbath to boot. 


For å få det ut av veien med en gang, ja, denne boken er skrevet av Hugh Laurie, DEN Hugh Laurie. Fra TV serien House. For der er nok der de fleste vil ha ham fra, selv om noen av oss andre husker ham like godt, om ikke bedre, fra engelsk TV, og ting som Blackadder og Stephen Fry. 


Jeg begynte på denne boken i februar en gang, men ble først ferdig i dag. Ikke på grunn av at boken er dårlig eller noe sånt, men har hatt andre ting å gjøre og har liksom ikke hatt tid til å lese noe særlig. Men når jeg endelig hadde tid til å plukke opp den opp igjen i går, var jeg sånn ca halvveis i boken, og kom kjapt inn i det igjen. Og etter det har jeg knapt lagt den fra meg for annet enn å jobbe med offisielle jobbting.  


Språket er bra, og selv om den er første person er den BRA! For når du leser så hører du hovedpersonen snakke i hode ditt (gjerne med Hugh Lauries stemme, som for meg gjorde det til tider tusen ganger bedre), og det funker så ufattelig godt, for jeg har ikke lyst å ta livet av hovedpersonen halvparten av tiden. Noe som for meg er en målestokk forresten, Er boken skrevet i førsteperson og jeg konstant ønsker hovedpersonen død, så er den ikke bra skrevet... Men her, her funker det. 


Boken begynner med en heidundrende slåsskamp, og det blir bare bedre og bedre. Det er bra skrevet, bra action, og bra humor. Det er egentlig alt jeg vil ha av bøker i denne sjangeren, med en god dose realitet slengt inn i mixen også. Vil du ha en god thriller skråstrek krim skråstrek spion roman, så er dette boken for deg!