Mark Henry: Happy Hour of the Damned

Mine damer og herrer, må jeg få presentere den dårligste boken jeg har lest på svært, svært lenge. Jeg kommer bare til å snakke om det første kapittelet i denne bokanmeldelsen, da det var så langt jeg kom.

Det som irriterer meg mest er at jeg var innstilt på å like denne boka.

"Seattle. One minute you're drinking a vanilla breve, the next, some creepy old dude is breathing on you, turning you into a zombie. And that's just for starters. Now, the recently deceased Amanda Feral is trying to make her way through Seattle's undead scene with style while satisfying her craving for human flesh (Don't judge. And no, not like chicken.)"

What's not to love?

La meg begynne med persongalleriet... Noensinne ønsket å lese en fantasy-bok om jentene i Sex og Singelliv? Ikke? Sikker? For det er det du får.

Første kapittel brukes til å beskrive sminker, stiletthæler, stoler, bord, veggpynt og sosialt hierarki på den lokale nattklubben i uutholdelig detalj. Hovedpersonens Amandas sminke, klær, og sko, venninnens sminke, klær, og sko. For å ikke nevne at (hipp hurra!) forfatteren gir deg Amandas homo vampyr-bestevenn med perfekt hår og nydelig blank, hvit, glatt hud, også med perfekte klær og sko. Jeg leste aldri langt nok til å se om jeg har rett, men jeg tipper han er en jævel på interiørdesign også.

Jeg kommer ikke til å kritisere plottet i denne boka. Mest fordi jeg aldri leste langt nok til å finne det. I løpet av det første kapittelet skjer én ting: Amanda får en melding på mobilen.

Hjelp, jeg dør. Gurgle.

Melding slutt.

Hovedpersonen og hennes venner drar naturligvis til leiligheten meldingen ble sendt fra, og en stakkars leser får ett håp om at plottet faktisk skal starte (tre sider fra slutten på første kapittel). Men nei, vi er tilbake til de evinnelige beskrivelsene som kjennetegner første kapittel i denne boka. Alt må beskrives: Tapeten, inkludert en lengre beskrivelse om hvor eksklusiv, dyr og eksklusiv den er, stiletthæler på gulvet, blodpøl, det utrolig stilige teppet de hadde kjøpt tidligere på et Marokkansk marked, den utrolig kule kjolen som en eller annen superkjent designer hadde spesiallaget for henne.

Og la oss ikke glemme negllakken hun hadde latt stå ute på bordet i gangen! For hva kan vel være viktigere enn negllakk? Blodet? Lille venn, ikke tull. Vi skal snakke om negllakk!

Jeg får inntrykket av at forfatteren kjenner kvinner som bryr seg mer om sminke og designerklær enn jeg gjør. Hvorfor han bestemmer seg for å skrive en fantasybok til dem forstår jeg ærlig talt ikke. Spesielt ikke hvorfor han gjorde hovedpersonen til en zombie, da den typen kvinner sikkert ville foretrukket en vampyr (det er så mye mer stuerent i disse dager).

Ikke at det at hovedpersonen er en zombie har noe som helst å si. Den eneste gangen hennes situasjon på noen måte er relevant er da hun på starten av kapittelet bestiller en alkoholfri drink. For Zombier kan ikke drikke vodka.

Det er så man kunne dåne!