Stefan Bachmann: The Peculiar

"Don't get yourself noticed and you won't get yourself hanged."

Bartholomew Kettle and his sister live by these words. They are Peculiars - half-human, half-faery, and hated by both.

But one day, when a mysterious lady magically whisks away a little boy, Bartholomew forgets the rules.

And gets himself noticed...

Jeg tror dette er den første boka jeg har kjøpt på en stund som er like godt som forsidebildet "lover". Kjøpt på en flyplass hvor alt annet enn Narvesen var stengt, og lest ut før flyet landet i Bergen. Er ikke det et kvalitetstegn, vet ikke jeg.


Verden Bachmann lager er magisk. Prologen forteller om dagen Hull i England forsvinner, for å bli erstattet av en alveby. Om krigene som fulgte, og hvordan seieren gjorde verden verre for alle. Om de underlige halvveis-barna som vokser opp, hatet av alle, og hvor desperat en mor forsøker å beskytte sine to barn fra en slik skjebne. Bartholomew er heldig, på avstand ser han ut som en stygg menneskegutt. Søstera Hettie kan alle se har alveblod. Istedenfor hår har hun grener, og hun skriker når mor forsøker å klippe dem for å skjule hva hun er.

Men det er vondt å aldri kunne gå ut, og Bartholomew tar i ett sinneanfall en sjanse som endrer livene deres for alltid. Han går opp på loftet. Der ser han en kvinne som kidnapper en peculiar med tistlehår. Hun står med ryggen til ham når håret hennes glir til side og ett brunt ansikt stirrer opp på Bartholomew. Fra det øyeblikket er han jaget.

The Peculiar er en bok hvor tittelen passer. Den er en undelig liten ting. Hvis du ser på tekststørrelsen og illustrasjonene er det en barnebok. Leser du teksten, er den mørk og til tider så skremmende at jeg ikke helt klarer å tro den er for barn. Resultatet er en bok jeg virkelig elsker, og som er uhyggelig på en helt orginal måte. Kvinner i nydelige kjoler stjeler barn. Metall-spurver skjærer opp hender og den sjenerte politikeren som ønsker å gjøre verden bedre uten å bli lagt merke til får absolutt ikke viljen sin.

Jeg kan virkelig ikke forklare hvor mye jeg elsker denne boka. Den er spennende, protagonistene er sympatiske og antagonistene er for en sjelden gangs skyld skumle uten å falle hen til klisjeer (personlig har jeg fått nok av hundesparkende barnemordere med blod på frakken og røde øyne). Jeg ville blitt overrasket om denne boka ikke snart blir oversatt til Norsk. Boka kom ut i september på engelsk, så hvis du ikke vil vente, anbefaler jeg en tur til Outland! (Eller Amazon ;)

Ben Aaronovitch: Rivers of London

My name is Peter Grant and until January I was just probationary constable in that mighty army for justice known to all right-thinking people as the Metropolitan Police Service (as the Filth to everybody else). My only concerns in life were how to avoid a transfer to the Case Progression Unit - we do paperwork so real coppers don't have to - and finding a way to climb into the panties of the outrageously perky WPC Leslie May. Then one night, in pursuance of a murder inquiry, I tried to take a witness statement from someone who was dead but disturbingly voluable, and that brought me to the attention of Inspector Nightingale, the last wizard in England.

Now I'm a Detective Constable and a trainee wizard, the first apprentice in fifty years, and my world has become somewhat more complicated: nests of vampires in Purley, negotiating a truce between the warring god and goddess of the Thames, and digging up graves in Covent Garden... and there's something festering at the heart of the city I love, a malicious vengeful spirit that takes ordinary Londoners and twists them into grotesque mannequins to act out its drama of violence and despair.

The spirit of riot and rebellion has awakened in the city, and it's falling to me to bring order out of chaos - or die trying.

Jeg har en regel. Hvis en fantasybok nevner "Harry Potter" noe sted på coveret, nekter jeg å lese den. Ikke fordi jeg hater den serien, men fordi disse bøkene er aldri i nærheten av Potter-bøkene. De to bøkene som så langt har vært unntaket fra denne reglen (The Stranger av Max Frei og Rivers of London av Ben Aaronovitch) handler ironisk nok begge om politimenn som trasker rundt i hver sin magiske by og løser kriminelle saker, og er dermed nærmere Harry Dresden enn Harry Potter. Men hadde det ikke vært for anbefalinger fra venner ville jeg aldri lest noen av dem.

Til tross for at forlaget ikke vet forskjellen på Harry Potter og urban fantasy er dette en fantastisk bok. Jeg grep meg selv i å humre flere ganger. Ikke fordi det var morsomt, men det var bare så godt skrevet. Forfatteren lar Peter Grant fortelle, og hans unike stemme og evige potensiale til å bli distrahert av de minste ting (og dermed ikke oppdage de store tingene, noe som nesten koster ham jobben) gjør at du ser ting gjennom Peters øyne du ellers aldri ville merket deg. Det er spennende, og absolutt gøy å lese.

Historien er ikke lik noe jeg noensinne har lest før. Britisk folklore og historie blander seg med mytiske karakterer fra resten av Commonwealth til en fortelling som for meg er en perfekt beskrivelse av London. Det er tydelig at Aaronovitch kjenner byen han skriver om, og mytosen han trekker fra, samtidig som det han skriver er fullstendig originalt. For meg er dette en bok jeg kommer til å kjøpe før jeg leverer tilbake den lånte utgaven.

Hvis du fremdeles ikke er overbevist kan du lese ett utdrag fra boka her.

Suzanne Collins: Mockingjay

Dette er tredje og siste bok i  The Hunger Games serien av Suzanne Collins. De to første bøkene i denne serien har allerede blitt anmeldt her, så fant ut at da måtte jeg jo også anmelde den siste i serien.

Ettersom denne anmeldelsen kan inneholde spoilers for hele denne serien, så har jeg valgt å skjule den. Det vil si at hvis du leser mer risikerer du å få vite ting som allerede har skjedd i de to første bøkene. 

PS: Der er spoilers om slutten i kommentarene, så ikke les de hvis ikke du vil bli spoilet. De er merket såklart, men alikevel, vær forsiktig ;) 

Suzanne Collins: Catching Fire

Dette er bok nummer to i The Hunger Games serien av Suzanne Collins. Bok nummer en var nesten umulig å legge fra seg, og jeg ble gledelig overrasket over at den samme gjaldt for bok nummer to.   

Ettersom denne anmeldelsen kan inneholde spoilers for resten av denne serien, så har jeg valgt å skjule den. Så trykk les mer får å kunne gjøre nettopp det, lese mer ;)  

Hugh Laurie: The Gun Seller

Cold-blooded murder just isn't Thomas Lang's cup of tea. Offered a bundle to assassinate an American industrialist, he opts to warn the intended victim instead; a good deed that soon takes a bad turn. Quicker than he can down a shot of his favorite whiskey, Lang is bashing heads with a Buddha statue, matching wits with evil billionaires, and putting his life (among other things) in the hands of a bevy of femmes fatales. Up against rogue CIA agents, wannabe terrorists, and an arms dealer looking to make a high-tech killing, Lang's out to save the leggy lady he has come to love... and prevent an international bloodbath to boot. 


For å få det ut av veien med en gang, ja, denne boken er skrevet av Hugh Laurie, DEN Hugh Laurie. Fra TV serien House. For der er nok der de fleste vil ha ham fra, selv om noen av oss andre husker ham like godt, om ikke bedre, fra engelsk TV, og ting som Blackadder og Stephen Fry. 


Jeg begynte på denne boken i februar en gang, men ble først ferdig i dag. Ikke på grunn av at boken er dårlig eller noe sånt, men har hatt andre ting å gjøre og har liksom ikke hatt tid til å lese noe særlig. Men når jeg endelig hadde tid til å plukke opp den opp igjen i går, var jeg sånn ca halvveis i boken, og kom kjapt inn i det igjen. Og etter det har jeg knapt lagt den fra meg for annet enn å jobbe med offisielle jobbting.  


Språket er bra, og selv om den er første person er den BRA! For når du leser så hører du hovedpersonen snakke i hode ditt (gjerne med Hugh Lauries stemme, som for meg gjorde det til tider tusen ganger bedre), og det funker så ufattelig godt, for jeg har ikke lyst å ta livet av hovedpersonen halvparten av tiden. Noe som for meg er en målestokk forresten, Er boken skrevet i førsteperson og jeg konstant ønsker hovedpersonen død, så er den ikke bra skrevet... Men her, her funker det. 


Boken begynner med en heidundrende slåsskamp, og det blir bare bedre og bedre. Det er bra skrevet, bra action, og bra humor. Det er egentlig alt jeg vil ha av bøker i denne sjangeren, med en god dose realitet slengt inn i mixen også. Vil du ha en god thriller skråstrek krim skråstrek spion roman, så er dette boken for deg! 

Henry Rider Haggard: King Solomon's Mines (Kong Salomos Miner)

Det sier egentlig alt om denne boka når flere av de mange filmversjonene har en forside tydelig inspirert av Indiana Jones. (Versjonen jeg valgte til å illustrere denne artikkelen var dessverre den uten Chuck Norris eller Patric Swayze som hovedpersonen Alan Quartermain, og nei, jeg tuller ikke)

Dette er en bok av typen jeg alltid har elsket: Robin Hood og Den Røde Pimpernell har nå en sjelevenn. Alan Quartermain skyter elefanter og løver som om de skulle være blikkbokser og møter den sikre død med et skuldertrekk og en "ja, vel, så var det vel slik det skulle bli." Hvis han får betalt nok, er han med på hva det skal være. Hvis dette tilfeldigvis skulle være et selvmordsoppdrag på jakt etter en mytisk diamantgruve, så er det ikke et problem for godeste Alan.

Sir Henry Curtis og Captain Good jakter på Sir Henrys bror, som dro til Afrika for å bli like rik som sin storebror ble når han arvet alt. Ryktene sier at han jaktet på Kong Salomos Miner, som visstnok skal være fulle av diamanter. Problemet er bare det at ingen har noensinne sett den mytiske gruven, med mindre vi teller en portugiser som døde fire hundre år før fortellingen begynte, og etterlot seg et kart skrevet med sitt eget blod.

Reisen går gjennom Afrikas sletter, grusomme ørkner, dype huler og frådende hav. De møter løver og gaseller, skyter elefanter og ser en av sine kompanjonger dø, revet i to av en elefant. De må sloss for livet ved mer enn en anledning, og selv om boka gjør det klinkende klart at godeste Alan overlever fra starten av (han er selv forfatteren av fortellingen) klarer Haggard og gjøre det spennende.

Mye av det jeg elsker med denne boka er fortellerstemmen. Jeg kan se for meg den grånende mannen som ligger til sengs fordi løvebittet han fikk fra sekstisjette løven han skøyt igjen har slått ham ut og skriver for sønnen, som studerer for å bli lege. For Alan er det fordømt irriterende at han kan skyte sekstifem løver uten problem, men at den seksti-sjette skal tygge på ham som om han var tobakk. Det bryter rutinen, noe han som en mann som liker å ha sine affærer i orden ikke synes noe som helst om! Men i det minste kan han fortelle om ett av eventyrene han var på, og mimre over alt som skjedde.

Det er som å høre fortellingene til en kjær bestefar, komplett med god gammeldags rasisme. Det til tross for at Haggard var moderne for sin tid. Han bruker ikke ordet nigger, men innfødt, og erklærer mot starten av fortellingen at svært mange av disse villmennene kan oppføre seg bedre enn de fleste såkalte "gentlemen". Dette hindrer meg ikke i å ynke meg hver gang noen beskrives som "kafir" eller "half breed", men samtidig er det ingenting ondskapsfullt i disse beskrivelsene, og det hindrer meg ikke i å like boka.

Alt i alt anbefaler jeg den for alle som liker eventyrlige historier, eller ønsker å lese en klassiker som ikke er pinne kjedelig.

(Dette er forresten bok 1/20 i min plan om å lese 20 forfattere jeg aldri har lest noe av tidligere i 2012.)

Suzanne Collins: The Hunger Games

[Baksidetekst] In the ruins of a place once known as North America lies the nation of Panem, a shining Capitol surrounded by twelve outlying districts. The Capitol is harsh and cruel and keeps the districts in line by forcing them all to send one boy and one girl between the ages of twelve and eighteen to participate in the annual Hunger Games, a fight to the death on live TV.

Sixteen-year-old Katniss Everdeen, who lives alone with her mother and younger sister, regards it as a death sentence when she steps forward to take her sister's place in the Games. But Katniss has been close to dead before—and survival, for her, is second nature. Without really meaning to, she becomes a contender. But if she is to win, she will have to start making choices that will weigh survival against humanity and life against love.  


Dette er en bok jeg hadde hørt om lenge, men det faktum at den hele tiden ble sammenlignet med Twilight gjorde at jeg ikke klarte å få meg til å lese den. Det tok anbefalinger fra flere gode venner som jeg vet har bra smak i bøker før jeg fikk meg til å starte på den. Og det er jeg glad for. 

La en ting være sagt, denne boken kan ikke sammenlignes med Twilight på noen som helst måte. Der er ikke en vampyr i sikte, og den kvinnelige hovedpersonen er ikke svak og til tider (les: mesteparten av tiden) så plagsom at du skulle ønske hun bare kunne holde kjeft (les: dø en grusom grusom - men stille - død...). Og ikke minst, fordi dette er en vannvittig god bok! Den er bra skrevet, selv om det er i førsteperson, noen jeg sjelden finner er gjort på en bra måte. Men Suzanne Collins har klart det. Tok ikke mer enn et par sider før jeg hadde glemt hvilken person den var skrevet i, og var helt oppslukt i plottet! 
  
Handlingen finner sted i fremtidens Nordamerika, og vi får vite akkurat nok om hvordan verden er og fungerer til at det males et lite pent bilde. Midt i det hele finner vi en kvinnelig hovedperson som er sterk, resursfull, og villig til å gi alt for familien og de hun er glad i. Man kan trekke mange linjer - og det blir gjort i media mye nå når filmen er kommet - med reality TV og underholdning for alle pengene, men det er ikke dette som er det første jeg tenker på når jeg leser den. Tolkninger kan komme senere, og gjerne gjøres av andre.  

For meg hadde denne boken akkurat hva jeg ønsker å finne i en bok. Den underholder og er så spennende at man nesten ikke klarer å legge den fra seg. Man bryr seg om hovedpersonene, og vil vite hva som skjer videre. Og på toppen av det hele, så er den veldig bra skrevet. Og det er ikke ofte at man finner en bok som virkelig er full pakke, både veldig veldig bra, og vanvittig bra skrevet!! 


Så nå er det bare for meg å få tak i de to neste bøkene i denne serien!