Ben Aaronovitch: Rivers of London

Nei, du ser ikke dobbelt, dette er andre anmeldelsen av denne boken her på bloggen. Eli har allerede gitt den fem stjerner, i et innlegg du kan lese her. Pga det innlegget vil jeg ikke gå så mye inn på hva boken handler om, men heller fokusere på hva jeg likte med den!

For å si det kort, jeg ELSKET ALT!!

Fortellerstemmen er veldig god, akkurat passe britisk, moderne, og ikke minst morsom. Og ikke en eneste gang måtte jeg kjempe med lysten til å filleriste hovedpersonen, noe som også gir pluss i boken!

Alle de andre karakterene du møter i denne boken har sine egne særtrekk, fullestendige personligheter, og er kort fortalt fantastiske. Dette er urban fantasy på sitt beste, med en verden som er så lik vår du kan begynne lå lure på hva som egentlig skjuler seg i storbyenes kringkler og kroker (og hvis du er som meg, kunne du ønske virkeligheten var litt mer som det her).

Det er ikke en bok du bruker uker på å lese og sliter med å forstå, men den var på ingen måte lettlest på en slik måte at det gikk ut over kvaliteten heller. Kapitlene er lange, noe jeg fant jeg virkelig likte, og det er mye god handling pakket inn i rundt fire hundre sider! 

Ikke fult 5 av 5, men en veldig god 4 1/2!

Cassandra Clare: City of Bones

When fifteen-year-old Clary Fray heads out to the Pandemonium Club in New York City, she hardly expects to witness a murder -- much less a murder committed by three teenagers covered with strange tattoos and brandishing bizarre weapons. Then the body disappears into thin air. It's hard to call the police when the murderers are invisible to everyone else and when there is nothing -- not even a smear of blood -- to show that a boy has died. Or was he a boy?

This is Clary's first meeting with the Shadowhunters, warriors dedicated to ridding the earth of demons. It's also her first encounter with Jace, a Shadowhunter who looks a little like an angel and acts a lot like a jerk. Within twenty-four hours Clary is pulled into Jace's world with a vengeance, when her mother disappears and Clary herself is attacked by a demon. But why would demons be interested in ordinary mundanes like Clary and her mother? And how did Clary suddenly get the Sight? The Shadowhunters would like to know.  

City of Bones, eller Demonenes By som den heter på norsk, er første bok i The Mortal Instruments (Skyggejegerne) serien. Jeg var ikke helt sikker på hva jeg begav meg ut på da jeg begynte å lese denne, da jeg hadde høre mye om den, og det var ikke alltid gode ord som ble sagt. Knapt et kapittel var over før jeg med lettelse kunne si til meg selv at dette var bedre enn forventet. 

Som femtenåring finner hovedpersonen, Clary Frey, seg plutselig midt i en verden av demoner og hva som værre er, og de som jakter dem. En verden som hele tiden har vært der, men som hun først nå begynner å se. Hun møter Jace, en skyggejeger, hennes mor forsvinner, og hele hennes verden snus på hodet. Og det er bare de første kapitlene!

City of Bones er en en bok med karakterer man finner at man bryr seg om, og handling som fengsler. Clary er en hovedperson som trass tidvise Mary Sue tendenser er en sterk og driver plottet videre, og med unntak av ett spesifikt plot-hull som gapte så mye jeg hold på å falle i det, så er dette en god og underholdene bok! 

Det store litterære mesterverk er den ikke, og til tider kan den bli mer enn bare litt forutsigbar, men dette er ikke nødvendig vis noe som ødelegger boken. Jeg hadde til tider problemer med å legge den fra meg, og måtte bare lese ett kapittel til før jeg gjorde noe annet (som å sove). Og er ikke det hva man er ute etter i en god bok? Søvnmangel? 

J.R.R Tolkien: The Hobbit

In a hole in the ground there lived a hobbit. Not a nasty, dirty, wet hole, filled with the ends of worms and an oozy smell, nor yet a dry, bare, sandy hole with nothing in it to sit down on or to eat: it was a hobbit-hole, and that means comfort. 

Written for J.R.R. Tolkien’s own children, The Hobbit met with instant critical acclaim when it was first published in 1937. Now recognized as a timeless classic, this introduction to the hobbit Bilbo Baggins, the wizard Gandalf, Gollum, and the spectacular world of Middle-earth recounts of the adventures of a reluctant hero, a powerful and dangerous ring, and the cruel dragon Smaug the Magnificent.

Det tok over ti år fra jeg leste Ringenes Herre til jeg begynte på Hobbiten, og det tok men sånn omtrent tjuefire timer fra jeg begynte på den til jeg var ferdig. Og, under en uke senere, har jeg lyst til å lese den på nytt igjen. 

Hobbiten er, i motsetning til dens mer kjente etterfølger Ringenes Herre, en barnebok, og dette kommer tydelig frem i språket. Dette kan være en av grunnene til at jeg likte denne boken så godt, da jeg finner Ringenes Herre til tider veldig tung i språket, noe som gjør at den fort mister flyten. Det gjorde derimot ikke Hobbiten, noe som var en av grunnene til at den var så godt som umulig å legge fra seg! 

Den har en fantastisk forteller-stemme, og et mangfold av herlige karakterer, ikke minst så mange dverger at det til tider er vanskelig å skille dem fra hverandre. For en bok som ikke er så veldig lang, så manger det ikke på handling, og det er mye som skal skje med hobbiten Bilbo Baggins før det er gått tre hundre sider! 

Jeg anbefaller alle å lese denne boken, og den er også perfekt for den yngre garde. Jeg leste den i illustrert utgave, noe som ga den ekstra sjarm. 

Klart 5 av 5 stjerner!! 

Stefan Bachmann: The Peculiar

"Don't get yourself noticed and you won't get yourself hanged."

Bartholomew Kettle and his sister live by these words. They are Peculiars - half-human, half-faery, and hated by both.

But one day, when a mysterious lady magically whisks away a little boy, Bartholomew forgets the rules.

And gets himself noticed...

Jeg tror dette er den første boka jeg har kjøpt på en stund som er like godt som forsidebildet "lover". Kjøpt på en flyplass hvor alt annet enn Narvesen var stengt, og lest ut før flyet landet i Bergen. Er ikke det et kvalitetstegn, vet ikke jeg.


Verden Bachmann lager er magisk. Prologen forteller om dagen Hull i England forsvinner, for å bli erstattet av en alveby. Om krigene som fulgte, og hvordan seieren gjorde verden verre for alle. Om de underlige halvveis-barna som vokser opp, hatet av alle, og hvor desperat en mor forsøker å beskytte sine to barn fra en slik skjebne. Bartholomew er heldig, på avstand ser han ut som en stygg menneskegutt. Søstera Hettie kan alle se har alveblod. Istedenfor hår har hun grener, og hun skriker når mor forsøker å klippe dem for å skjule hva hun er.

Men det er vondt å aldri kunne gå ut, og Bartholomew tar i ett sinneanfall en sjanse som endrer livene deres for alltid. Han går opp på loftet. Der ser han en kvinne som kidnapper en peculiar med tistlehår. Hun står med ryggen til ham når håret hennes glir til side og ett brunt ansikt stirrer opp på Bartholomew. Fra det øyeblikket er han jaget.

The Peculiar er en bok hvor tittelen passer. Den er en undelig liten ting. Hvis du ser på tekststørrelsen og illustrasjonene er det en barnebok. Leser du teksten, er den mørk og til tider så skremmende at jeg ikke helt klarer å tro den er for barn. Resultatet er en bok jeg virkelig elsker, og som er uhyggelig på en helt orginal måte. Kvinner i nydelige kjoler stjeler barn. Metall-spurver skjærer opp hender og den sjenerte politikeren som ønsker å gjøre verden bedre uten å bli lagt merke til får absolutt ikke viljen sin.

Jeg kan virkelig ikke forklare hvor mye jeg elsker denne boka. Den er spennende, protagonistene er sympatiske og antagonistene er for en sjelden gangs skyld skumle uten å falle hen til klisjeer (personlig har jeg fått nok av hundesparkende barnemordere med blod på frakken og røde øyne). Jeg ville blitt overrasket om denne boka ikke snart blir oversatt til Norsk. Boka kom ut i september på engelsk, så hvis du ikke vil vente, anbefaler jeg en tur til Outland! (Eller Amazon ;)

Ben Aaronovitch: Rivers of London

My name is Peter Grant and until January I was just probationary constable in that mighty army for justice known to all right-thinking people as the Metropolitan Police Service (as the Filth to everybody else). My only concerns in life were how to avoid a transfer to the Case Progression Unit - we do paperwork so real coppers don't have to - and finding a way to climb into the panties of the outrageously perky WPC Leslie May. Then one night, in pursuance of a murder inquiry, I tried to take a witness statement from someone who was dead but disturbingly voluable, and that brought me to the attention of Inspector Nightingale, the last wizard in England.

Now I'm a Detective Constable and a trainee wizard, the first apprentice in fifty years, and my world has become somewhat more complicated: nests of vampires in Purley, negotiating a truce between the warring god and goddess of the Thames, and digging up graves in Covent Garden... and there's something festering at the heart of the city I love, a malicious vengeful spirit that takes ordinary Londoners and twists them into grotesque mannequins to act out its drama of violence and despair.

The spirit of riot and rebellion has awakened in the city, and it's falling to me to bring order out of chaos - or die trying.

Jeg har en regel. Hvis en fantasybok nevner "Harry Potter" noe sted på coveret, nekter jeg å lese den. Ikke fordi jeg hater den serien, men fordi disse bøkene er aldri i nærheten av Potter-bøkene. De to bøkene som så langt har vært unntaket fra denne reglen (The Stranger av Max Frei og Rivers of London av Ben Aaronovitch) handler ironisk nok begge om politimenn som trasker rundt i hver sin magiske by og løser kriminelle saker, og er dermed nærmere Harry Dresden enn Harry Potter. Men hadde det ikke vært for anbefalinger fra venner ville jeg aldri lest noen av dem.

Til tross for at forlaget ikke vet forskjellen på Harry Potter og urban fantasy er dette en fantastisk bok. Jeg grep meg selv i å humre flere ganger. Ikke fordi det var morsomt, men det var bare så godt skrevet. Forfatteren lar Peter Grant fortelle, og hans unike stemme og evige potensiale til å bli distrahert av de minste ting (og dermed ikke oppdage de store tingene, noe som nesten koster ham jobben) gjør at du ser ting gjennom Peters øyne du ellers aldri ville merket deg. Det er spennende, og absolutt gøy å lese.

Historien er ikke lik noe jeg noensinne har lest før. Britisk folklore og historie blander seg med mytiske karakterer fra resten av Commonwealth til en fortelling som for meg er en perfekt beskrivelse av London. Det er tydelig at Aaronovitch kjenner byen han skriver om, og mytosen han trekker fra, samtidig som det han skriver er fullstendig originalt. For meg er dette en bok jeg kommer til å kjøpe før jeg leverer tilbake den lånte utgaven.

Hvis du fremdeles ikke er overbevist kan du lese ett utdrag fra boka her.

Suzanne Collins: Mockingjay

Dette er tredje og siste bok i  The Hunger Games serien av Suzanne Collins. De to første bøkene i denne serien har allerede blitt anmeldt her, så fant ut at da måtte jeg jo også anmelde den siste i serien.

Ettersom denne anmeldelsen kan inneholde spoilers for hele denne serien, så har jeg valgt å skjule den. Det vil si at hvis du leser mer risikerer du å få vite ting som allerede har skjedd i de to første bøkene. 

PS: Der er spoilers om slutten i kommentarene, så ikke les de hvis ikke du vil bli spoilet. De er merket såklart, men alikevel, vær forsiktig ;) 

Suzanne Collins: Catching Fire

Dette er bok nummer to i The Hunger Games serien av Suzanne Collins. Bok nummer en var nesten umulig å legge fra seg, og jeg ble gledelig overrasket over at den samme gjaldt for bok nummer to.   

Ettersom denne anmeldelsen kan inneholde spoilers for resten av denne serien, så har jeg valgt å skjule den. Så trykk les mer får å kunne gjøre nettopp det, lese mer ;)