lørdag 25. august 2012

Ben Aaronovitch: Rivers of London

My name is Peter Grant and until January I was just probationary constable in that mighty army for justice known to all right-thinking people as the Metropolitan Police Service (as the Filth to everybody else). My only concerns in life were how to avoid a transfer to the Case Progression Unit - we do paperwork so real coppers don't have to - and finding a way to climb into the panties of the outrageously perky WPC Leslie May. Then one night, in pursuance of a murder inquiry, I tried to take a witness statement from someone who was dead but disturbingly voluable, and that brought me to the attention of Inspector Nightingale, the last wizard in England.

Now I'm a Detective Constable and a trainee wizard, the first apprentice in fifty years, and my world has become somewhat more complicated: nests of vampires in Purley, negotiating a truce between the warring god and goddess of the Thames, and digging up graves in Covent Garden... and there's something festering at the heart of the city I love, a malicious vengeful spirit that takes ordinary Londoners and twists them into grotesque mannequins to act out its drama of violence and despair.

The spirit of riot and rebellion has awakened in the city, and it's falling to me to bring order out of chaos - or die trying.


Jeg har en regel. Hvis en fantasybok nevner "Harry Potter" noe sted på coveret, nekter jeg å lese den. Ikke fordi jeg hater den serien, men fordi disse bøkene er aldri i nærheten av Potter-bøkene. De to bøkene som så langt har vært unntaket fra denne reglen (The Stranger av Max Frei og Rivers of London av Ben Aaronovitch) handler ironisk nok begge om politimenn som trasker rundt i hver sin magiske by og løser kriminelle saker, og er dermed nærmere Harry Dresden enn Harry Potter. Men hadde det ikke vært for anbefalinger fra venner ville jeg aldri lest noen av dem.

Til tross for at forlaget ikke vet forskjellen på Harry Potter og urban fantasy er dette en fantastisk bok. Jeg grep meg selv i å humre flere ganger. Ikke fordi det var morsomt, men det var bare så godt skrevet. Forfatteren lar Peter Grant fortelle, og hans unike stemme og evige potensiale til å bli distrahert av de minste ting (og dermed ikke oppdage de store tingene, noe som nesten koster ham jobben) gjør at du ser ting gjennom Peters øyne du ellers aldri ville merket deg. Det er spennende, og absolutt gøy å lese.

Historien er ikke lik noe jeg noensinne har lest før. Britisk folklore og historie blander seg med mytiske karakterer fra resten av Commonwealth til en fortelling som for meg er en perfekt beskrivelse av London. Det er tydelig at Aaronovitch kjenner byen han skriver om, og mytosen han trekker fra, samtidig som det han skriver er fullstendig originalt. For meg er dette en bok jeg kommer til å kjøpe før jeg leverer tilbake den lånte utgaven.

Hvis du fremdeles ikke er overbevist kan du lese ett utdrag fra boka her.

3 kommentarer:

  1. Denne boken dukker opp overalt for tiden, og jeg synes den virker bedre og bedre for hver gang jeg leser omtale om den. Og hvis du liker den er sannsynligheten stor for at jeg også kommer til å gjøre det. Og jeg som ikke skulle kjøpe flere bøker nå...

    SvarSlett
  2. Så da var det enda en bok jeg har lyst til å lese! Begynner å bli en ganske lang liste. Men etter hva jeg har lest her, så tror jeg nok jeg kommer til å ende opp med å kjøpe den her før eller senere, he he.

    SvarSlett
  3. Kjempeflott omtale, liker formatet ditt veldig godt. Fantasy er ikke sjangeren jeg leser mest av, men dette hørtes spennende ut.

    SvarSlett