søndag 14. oktober 2012

Stefan Bachmann: The Peculiar

"Don't get yourself noticed and you won't get yourself hanged."

Bartholomew Kettle and his sister live by these words. They are Peculiars - half-human, half-faery, and hated by both.

But one day, when a mysterious lady magically whisks away a little boy, Bartholomew forgets the rules.

And gets himself noticed...

Jeg tror dette er den første boka jeg har kjøpt på en stund som er like godt som forsidebildet "lover". Kjøpt på en flyplass hvor alt annet enn Narvesen var stengt, og lest ut før flyet landet i Bergen. Er ikke det et kvalitetstegn, vet ikke jeg.


Verden Bachmann lager er magisk. Prologen forteller om dagen Hull i England forsvinner, for å bli erstattet av en alveby. Om krigene som fulgte, og hvordan seieren gjorde verden verre for alle. Om de underlige halvveis-barna som vokser opp, hatet av alle, og hvor desperat en mor forsøker å beskytte sine to barn fra en slik skjebne. Bartholomew er heldig, på avstand ser han ut som en stygg menneskegutt. Søstera Hettie kan alle se har alveblod. Istedenfor hår har hun grener, og hun skriker når mor forsøker å klippe dem for å skjule hva hun er.

Men det er vondt å aldri kunne gå ut, og Bartholomew tar i ett sinneanfall en sjanse som endrer livene deres for alltid. Han går opp på loftet. Der ser han en kvinne som kidnapper en peculiar med tistlehår. Hun står med ryggen til ham når håret hennes glir til side og ett brunt ansikt stirrer opp på Bartholomew. Fra det øyeblikket er han jaget.

The Peculiar er en bok hvor tittelen passer. Den er en undelig liten ting. Hvis du ser på tekststørrelsen og illustrasjonene er det en barnebok. Leser du teksten, er den mørk og til tider så skremmende at jeg ikke helt klarer å tro den er for barn. Resultatet er en bok jeg virkelig elsker, og som er uhyggelig på en helt orginal måte. Kvinner i nydelige kjoler stjeler barn. Metall-spurver skjærer opp hender og den sjenerte politikeren som ønsker å gjøre verden bedre uten å bli lagt merke til får absolutt ikke viljen sin.

Jeg kan virkelig ikke forklare hvor mye jeg elsker denne boka. Den er spennende, protagonistene er sympatiske og antagonistene er for en sjelden gangs skyld skumle uten å falle hen til klisjeer (personlig har jeg fått nok av hundesparkende barnemordere med blod på frakken og røde øyne). Jeg ville blitt overrasket om denne boka ikke snart blir oversatt til Norsk. Boka kom ut i september på engelsk, så hvis du ikke vil vente, anbefaler jeg en tur til Outland! (Eller Amazon ;)

lørdag 25. august 2012

Ben Aaronovitch: Rivers of London

My name is Peter Grant and until January I was just probationary constable in that mighty army for justice known to all right-thinking people as the Metropolitan Police Service (as the Filth to everybody else). My only concerns in life were how to avoid a transfer to the Case Progression Unit - we do paperwork so real coppers don't have to - and finding a way to climb into the panties of the outrageously perky WPC Leslie May. Then one night, in pursuance of a murder inquiry, I tried to take a witness statement from someone who was dead but disturbingly voluable, and that brought me to the attention of Inspector Nightingale, the last wizard in England.

Now I'm a Detective Constable and a trainee wizard, the first apprentice in fifty years, and my world has become somewhat more complicated: nests of vampires in Purley, negotiating a truce between the warring god and goddess of the Thames, and digging up graves in Covent Garden... and there's something festering at the heart of the city I love, a malicious vengeful spirit that takes ordinary Londoners and twists them into grotesque mannequins to act out its drama of violence and despair.

The spirit of riot and rebellion has awakened in the city, and it's falling to me to bring order out of chaos - or die trying.


Jeg har en regel. Hvis en fantasybok nevner "Harry Potter" noe sted på coveret, nekter jeg å lese den. Ikke fordi jeg hater den serien, men fordi disse bøkene er aldri i nærheten av Potter-bøkene. De to bøkene som så langt har vært unntaket fra denne reglen (The Stranger av Max Frei og Rivers of London av Ben Aaronovitch) handler ironisk nok begge om politimenn som trasker rundt i hver sin magiske by og løser kriminelle saker, og er dermed nærmere Harry Dresden enn Harry Potter. Men hadde det ikke vært for anbefalinger fra venner ville jeg aldri lest noen av dem.

Til tross for at forlaget ikke vet forskjellen på Harry Potter og urban fantasy er dette en fantastisk bok. Jeg grep meg selv i å humre flere ganger. Ikke fordi det var morsomt, men det var bare så godt skrevet. Forfatteren lar Peter Grant fortelle, og hans unike stemme og evige potensiale til å bli distrahert av de minste ting (og dermed ikke oppdage de store tingene, noe som nesten koster ham jobben) gjør at du ser ting gjennom Peters øyne du ellers aldri ville merket deg. Det er spennende, og absolutt gøy å lese.

Historien er ikke lik noe jeg noensinne har lest før. Britisk folklore og historie blander seg med mytiske karakterer fra resten av Commonwealth til en fortelling som for meg er en perfekt beskrivelse av London. Det er tydelig at Aaronovitch kjenner byen han skriver om, og mytosen han trekker fra, samtidig som det han skriver er fullstendig originalt. For meg er dette en bok jeg kommer til å kjøpe før jeg leverer tilbake den lånte utgaven.

Hvis du fremdeles ikke er overbevist kan du lese ett utdrag fra boka her.

søndag 8. juli 2012

Suzanne Collins: Mockingjay

Dette er tredje og siste bok i  The Hunger Games serien av Suzanne Collins. De to første bøkene i denne serien har allerede blitt anmeldt her, så fant ut at da måtte jeg jo også anmelde den siste i serien.

Ettersom denne anmeldelsen kan inneholde spoilers for hele denne serien, så har jeg valgt å skjule den. Det vil si at hvis du leser mer risikerer du å få vite ting som allerede har skjedd i de to første bøkene. 

PS: Der er spoilers om slutten i kommentarene, så ikke les de hvis ikke du vil bli spoilet. De er merket såklart, men alikevel, vær forsiktig ;) 


mandag 2. juli 2012

Suzanne Collins: Catching Fire

Dette er bok nummer to i The Hunger Games serien av Suzanne Collins. Bok nummer en var nesten umulig å legge fra seg, og jeg ble gledelig overrasket over at den samme gjaldt for bok nummer to.   

Ettersom denne anmeldelsen kan inneholde spoilers for resten av denne serien, så har jeg valgt å skjule den. Så trykk les mer får å kunne gjøre nettopp det, lese mer ;)  

torsdag 28. juni 2012

Hugh Laurie: The Gun Seller

Cold-blooded murder just isn't Thomas Lang's cup of tea. Offered a bundle to assassinate an American industrialist, he opts to warn the intended victim instead; a good deed that soon takes a bad turn. Quicker than he can down a shot of his favorite whiskey, Lang is bashing heads with a Buddha statue, matching wits with evil billionaires, and putting his life (among other things) in the hands of a bevy of femmes fatales. Up against rogue CIA agents, wannabe terrorists, and an arms dealer looking to make a high-tech killing, Lang's out to save the leggy lady he has come to love... and prevent an international bloodbath to boot


For å få det ut av veien med en gang, ja, denne boken er skrevet av Hugh Laurie, DEN Hugh Laurie. Fra TV serien House. For der er nok der de fleste vil ha ham fra, selv om noen av oss andre husker ham like godt, om ikke bedre, fra engelsk TV, og ting som Blackadder og Stephen Fry. 


Jeg begynte på denne boken i februar en gang, men ble først ferdig i dag. Ikke på grunn av at boken er dårlig eller noe sånt, men har hatt andre ting å gjøre og har liksom ikke hatt tid til å lese noe særlig. Men når jeg endelig hadde tid til å plukke opp den opp igjen i går, var jeg sånn ca halvveis i boken, og kom kjapt inn i det igjen. Og etter det har jeg knapt lagt den fra meg for annet enn å jobbe med offisielle jobbting.  


Språket er bra, og selv om den er første person er den BRA! For når du leser så hører du hovedpersonen snakke i hode ditt (gjerne med Hugh Lauries stemme, som for meg gjorde det til tider tusen ganger bedre), og det funker så ufattelig godt, for jeg har ikke lyst å ta livet av hovedpersonen halvparten av tiden. Noe som for meg er en målestokk forresten, Er boken skrevet i førsteperson og jeg konstant ønsker hovedpersonen død, så er den ikke bra skrevet... Men her, her funker det. 


Boken begynner med en heidundrende slåsskamp, og det blir bare bedre og bedre. Det er bra skrevet, bra action, og bra humor. Det er egentlig alt jeg vil ha av bøker i denne sjangeren, med en god dose realitet slengt inn i mixen også. Vil du ha en god thriller skråstrek krim skråstrek spion roman, så er dette boken for deg! 



mandag 26. mars 2012

Henry Rider Haggard: King Solomon's Mines (Kong Salomos Miner)

Det sier egentlig alt om denne boka når flere av de mange filmversjonene har en forside tydelig inspirert av Indiana Jones. (Versjonen jeg valgte til å illustrere denne artikkelen var dessverre den uten Chuck Norris eller Patric Swayze som hovedpersonen Alan Quartermain, og nei, jeg tuller ikke)

Dette er en bok av typen jeg alltid har elsket: Robin Hood og Den Røde Pimpernell har nå en sjelevenn. Alan Quartermain skyter elefanter og løver som om de skulle være blikkbokser og møter den sikre død med et skuldertrekk og en "ja, vel, så var det vel slik det skulle bli." Hvis han får betalt nok, er han med på hva det skal være. Hvis dette tilfeldigvis skulle være et selvmordsoppdrag på jakt etter en mytisk diamantgruve, så er det ikke et problem for godeste Alan.

Sir Henry Curtis og Captain Good jakter på Sir Henrys bror, som dro til Afrika for å bli like rik som sin storebror ble når han arvet alt. Ryktene sier at han jaktet på Kong Salomos Miner, som visstnok skal være fulle av diamanter. Problemet er bare det at ingen har noensinne sett den mytiske gruven, med mindre vi teller en portugiser som døde fire hundre år før fortellingen begynte, og etterlot seg et kart skrevet med sitt eget blod.

Reisen går gjennom Afrikas sletter, grusomme ørkner, dype huler og frådende hav. De møter løver og gaseller, skyter elefanter og ser en av sine kompanjonger dø, revet i to av en elefant. De må sloss for livet ved mer enn en anledning, og selv om boka gjør det klinkende klart at godeste Alan overlever fra starten av (han er selv forfatteren av fortellingen) klarer Haggard og gjøre det spennende.

Mye av det jeg elsker med denne boka er fortellerstemmen. Jeg kan se for meg den grånende mannen som ligger til sengs fordi løvebittet han fikk fra sekstisjette løven han skøyt igjen har slått ham ut og skriver for sønnen, som studerer for å bli lege. For Alan er det fordømt irriterende at han kan skyte sekstifem løver uten problem, men at den seksti-sjette skal tygge på ham som om han var tobakk. Det bryter rutinen, noe han som en mann som liker å ha sine affærer i orden ikke synes noe som helst om! Men i det minste kan han fortelle om ett av eventyrene han var på, og mimre over alt som skjedde.

Det er som å høre fortellingene til en kjær bestefar, komplett med god gammeldags rasisme. Det til tross for at Haggard var moderne for sin tid. Han bruker ikke ordet nigger, men innfødt, og erklærer mot starten av fortellingen at svært mange av disse villmennene kan oppføre seg bedre enn de fleste såkalte "gentlemen". Dette hindrer meg ikke i å ynke meg hver gang noen beskrives som "kafir" eller "half breed", men samtidig er det ingenting ondskapsfullt i disse beskrivelsene, og det hindrer meg ikke i å like boka.

Alt i alt anbefaler jeg den for alle som liker eventyrlige historier, eller ønsker å lese en klassiker som ikke er pinne kjedelig.

(Dette er forresten bok 1/20 i min plan om å lese 20 forfattere jeg aldri har lest noe av tidligere i 2012.)

lørdag 24. mars 2012

Suzanne Collins: The Hunger Games

[Baksidetekst] In the ruins of a place once known as North America lies the nation of Panem, a shining Capitol surrounded by twelve outlying districts. The Capitol is harsh and cruel and keeps the districts in line by forcing them all to send one boy and one girl between the ages of twelve and eighteen to participate in the annual Hunger Games, a fight to the death on live TV.

Sixteen-year-old Katniss Everdeen, who lives alone with her mother and younger sister, regards it as a death sentence when she steps forward to take her sister's place in the Games. But Katniss has been close to dead before—and survival, for her, is second nature. Without really meaning to, she becomes a contender. But if she is to win, she will have to start making choices that will weigh survival against humanity and life against love.
 



Dette er en bok jeg hadde hørt om lenge, men det faktum at den hele tiden ble sammenlignet med Twilight gjorde at jeg ikke klarte å få meg til å lese den. Det tok anbefalinger fra flere gode venner som jeg vet har bra smak i bøker før jeg fikk meg til å starte på den. Og det er jeg glad for. 

La en ting være sagt, denne boken kan ikke sammenlignes med Twilight på noen som helst måte. Der er ikke en vampyr i sikte, og den kvinnelige hovedpersonen er ikke svak og til tider (les: mesteparten av tiden) så plagsom at du skulle ønske hun bare kunne holde kjeft (les: dø en grusom grusom - men stille - død...). Og ikke minst, fordi dette er en vannvittig god bok! Den er bra skrevet, selv om det er i førsteperson, noen jeg sjelden finner er gjort på en bra måte. Men Suzanne Collins har klart det. Tok ikke mer enn et par sider før jeg hadde glemt hvilken person den var skrevet i, og var helt oppslukt i plottet! 
  
Handlingen finner sted i fremtidens Nordamerika, og vi får vite akkurat nok om hvordan verden er og fungerer til at det males et lite pent bilde. Midt i det hele finner vi en kvinnelig hovedperson som er sterk, resursfull, og villig til å gi alt for familien og de hun er glad i. Man kan trekke mange linjer - og det blir gjort i media mye nå når filmen er kommet - med reality TV og underholdning for alle pengene, men det er ikke dette som er det første jeg tenker på når jeg leser den. Tolkninger kan komme senere, og gjerne gjøres av andre.  

For meg hadde denne boken akkurat hva jeg ønsker å finne i en bok. Den underholder og er så spennende at man nesten ikke klarer å legge den fra seg. Man bryr seg om hovedpersonene, og vil vite hva som skjer videre. Og på toppen av det hele, så er den veldig bra skrevet. Og det er ikke ofte at man finner en bok som virkelig er full pakke, både veldig veldig bra, og vanvittig bra skrevet!! 


Så nå er det bare for meg å få tak i de to neste bøkene i denne serien! 

torsdag 8. mars 2012

Andreas Bull-Hansen: Jotnens Hjemkomst

[Baksidetekst:] Etter en henrettelse av en høytstående mafiaboss blir politietterforsker Petter Tyrar kontaktet av en merkelig, enøyd mann. Han tilbyr Tyrar hevn for en grusom urett, men prisen Tyrar må betale, viser seg å være høy. Etter en blodig skuddveksling våkner han opp i Gladsheim, selveste Odins bolig i Åsgard.
I denne fremmede verdenen blir Tyrar mottatt som en høvding. Snart blir det klart for Tyrar at han i virkeligheten er krigsguden Tyr, som nå er kalt hjem for å lede einherjene i tiden frem mot Ragnarok, verdens ende.
Det føles litt som om jeg kun poster skriver i denne bloggen når jeg har noe å klage over. I dette tilfellet vil jeg heller kalle min post en utfordring. Jeg har nemlig truffet veggen på en bok jeg personlig forventet å like, og lurer på om noen andre har lyst å ta opp tråden og se om de farer bedre med boka.
Nå skal det vel først sies at jeg har forsøkt å lese Andreas Bull-Hansen sine bøker tidligere uten videre hell. Jeg kan ikke sette spissen på hva som gjorde at jeg la vekk den siste serien til Bull-Hansen, men denne gangen hadde jeg nådd kvoten min innen side nitten, som var da jeg lukket boka for godt.

Problemene jeg har med boka er mange.
For det første: skrivestil. Jeg ble plassert midt i en fremmed verden uten å bli informert om at den var fremmed. Dette irriterte meg ekstra når det første hintet om dette kom som en slegge på tredje side (Fra side 13: Døden inntraff kl. 10.03 den 22. desember 2042.) og blir ikke særlig mer diskrete etter dette.
Jeg føler at forfatteren leier meg som ett lite barn rundt i hans verden. Hver nye karakter blir introdusert, først ved navn, så med en lengre biografi. (Fra side 14: Linn vendte seg mot ham. Hun var en slank kvinne i slutten av trettiårene med langt, blondt hår og rødsminkede lepper. Hun hadde smalt ansikt og en rak og stolt holdning over skuldrene. Som vanlig var hun kledd i ankellang tights og vid genser som rakk henne til midt på lårene. Hun var svært vakker, velutdannet og hadde en genetisk IQ som var langt høyere enn hans egen. Etter medisinstudiet hadde hun flyttet til Island og utdannet seg innen rekonstruktiv kirurgi. Deretter reiste hun til Tsjetsjenia med Leger uten grenser.)
Kanskje det er fordi jeg nettopp selv har fått kjeft for slike "bråbremser" i det jeg skriver, men det stikker ut for meg som en sår tommel (beklager anglikanismen) og det føles som om jeg "stopper opp" hver bidige gang det skjer.

Når det er sagt var grunnen til at jeg sluttet å lese mye mer banal: jeg hater hovedpersonen. Jeg kan leve med at han er en forkjemper for dødsstraff. Takle at han er en politioffiser som torturerte to menn for å skyte bikkja hans. Men når han viser seg å være en rasistisk drittsekk i tillegg, da så jeg ikke lenger grunnen til å lese mer om dette krypet.

Det holder ikke at hovedpersonen er fra Tsjetsjenia når han mener at de som kriger i Oslo er, i kronologisk rekkefølge: islamistene, sunniene, sjiaene, sikhene, sunniene, sjiaene, polakkene, russerne, de muslimske ungdommene, narkomafiaen, hallikene og menneskehandlerne.

Når i tillegg han og hans team er "skadedyrsforkjemperne", fikk jeg nok. Slik Petter Tyrar presenterer Oslo ville byen vært perfekt uten alle disse ekle utlendingene. Da hjelper det ikke at han og flere av kollegaene hans skal være utlendinger. Jeg mener ikke at forfatteren er rasistisk med slike beskrivelser, men hovedpersonen hans er. Om dette endrer seg senere, vet jeg av åpenbare årsaker ingenting om.
Siden jeg ikke en gang fullførte første kapittel (som slutter på side 31, for de som er interessert), kaster jeg ingen stjerner på denne boka. Det overlater jeg til dere andre.

onsdag 7. mars 2012

Rob Thurman: Nightlife

"Welcome to the Big Apple. There's a troll under the Brooklyn Bridge, a boggle in Central Park, and a beautiful vampire in a penthouse on the Upper East Side - and that's only the beginning. Of course, most humans are oblivious to the preternatural nightlife around them, but Cal Leandros is only half human.


His father's dark lineage is the stuff of nightmares - and he and his entire otherworldly race are after Cal. Why? Cal hasn't exactly wanted to stick around long enough to find out. He and his half brother, Niko, have managed to stay a step ahead for four years, but now Cal's dad has found them again. And Cal is about to learn why they want him, why they've always wanted him: He is the key to unleashing their hell on earth. The fate of the human world will be decided in the fight of Cal's life..."

Hva jeg synes om denne boken bør egentlig deles inn i første og andre halvdel av boken. Jeg slet med den første og elsket den andre halvparten, så det er vanskelig å skrive en sammenhengende omtale om hele boken.

Første halvdel:
Cal og Niko virker på mange måter ikke som "ordentlige" personer, men mer som Gary Stu-er (se Wikipedia for definisjon). Cal er til tider ufordragelig, ufornuftig og ikke akkurat likandes. Man skulle tro at man ble litt mer voksen av å ha gått gjennom det han har gått gjennom. Og Niko. Niko har på en eller annen måte funnet tid til både å lese og huske utallige bøker, samt å bli en ekspert på kampsport (og da snakker vi virkelig en ekspert) samtidig som han og broren har vært på flukt de siste årene, eller før det, når han omtrent skal ha jobbet seg halvt i hjel for å tjene penger. Det er ikke akkurat så logisk.

Samtidig føles det som om forfatteren står i sidesynet når jeg leser og hopper opp og ned og vil ha meg til å se hvor kult han skriver, hvor kule dialogene eller vittighetene brødrene slenger til hverandre er, hvor genialt det han har funnet på er. Det hadde ikke vært så dumt å tone det hele ned litt.

Andre halvdel:
Når det er sagt. Cal som hovedperson vokser i stor grad opp i andre halvdel av boken, han er en helt annen når den er slutt enn når den begynner. Jeg føler både han og Niko er hakket mer realistiske og troverdige og mindre brautende, og jeg synes samspillet mellom dem, spesielt Niko, er rørende og vondt, men på en bra måte.

Handlingen har jeg ingenting å pirke på. Jeg elsket plottet, jeg elsket konseptet og jeg elsket twisten forfatteren har gjort med de vanlige eventyrene. Jeg elsket at det ikke egentlig var noen "snill" bok, i den forstand at forfatteren ikke var redd for å gjøre noe creepy, og jeg liker også at det er flere hint til noe som muligens skjer i kommende bøker. Jeg elsket også Robin som karakter, og håper vi får se ham i senere bøker. Jeg kommer i hvert fall til å lese neste bok (når jeg får råd) og håper den er enda bedre. Potensialet er i hvert fall der!

søndag 4. mars 2012

Dan Wells: Partials

[Baksidetekst]
Humanity is all but extinguished after a war with partials--engineered organic beings identical to humans--has decimated the world’s population. Reduced to only tens of thousands by a weaponized virus to which only a fraction of humanity is immune, the survivors in North America have huddled together on Long Island. The threat of the partials is still imminent, but, worse, no baby has been born immune to the disease in over a decade. Humanity’s time is running out.

When sixteen-year-old Kira learns of her best friend’s pregnancy, she’s determined to find a solution. Then one rash decision forces Kira to flee her community with the unlikeliest of allies. As she tries desperately to save what is left of her race, she discovers that the survival of both humans and partials rests in her attempts to answer questions of the war’s origin that she never knew to ask.

Combining the fast-paced action of The Hunger Games with the provocative themes of Battlestar Galactica, Partials is a pulse-pounding journey into a world where the very concept of what it means to be human is in question--one where our sense of humanity is both our greatest liability, and our only
hope for survival.


Jeg er ikke en gang sikker på hvilken sjanger denne boken går under. Young Adult? Science Fiction? Dystopia? Fantasy? Etter mye om og men plasserte jeg den bare i Young Adult, sånn bare for sikkerhetsskyld.

Hvor skal jeg starte med denne boken? Kanskje med at dette er den type bok som jeg vanligvis elsker! Verden er i et stort mørkt hull og det er opp til hovedpersonen med å fikse det. I de fleste tilfeller så fungerer det ganske bra, og handlingen er realtivt sannsynlig (nøkkelordet er relativt). Men det er bare noe med Kira som fikk meg til å mislike henne. Kanskje fordi hun er 16 år og er super smart? Eller kanskje fordi hun har så utrolig vakre bein? Eller det faktum at vi får vite mye om henne uten å egentlig vite mye? Jeg følte mye i denne boken var litt overfladisk. Og hvordan kan hun si at det beste med at verden er gått i grus er at en kan kle seg bra fordi det er klær overalt? Hvis hun bare var 4-5 år når katastrofen inntraff, hvordan i all verden kan hun vite det? Slik naive faktaer er sluppet her og der i et mislykket forsøk på å få karakterene til å virke unge. Jeg vil velge å tro at hvis du lever i et samfunn hvor menneskeheten er i ferd med å dø ut, så ville du vært en mer "badass" person som var mer interessert i våpen enn klær.

Boken i seg selv er ikke akkurat uinteressant. Det skjer ting stadig vekk og ting har en måte å ordne seg selv til slutt (SPOILER), men det var som om jeg ikke klarte å helt sette meg inn i dette universet. Personene føles litt overfladiske og det er altfor mange "kjemiske faktaer" som fikk meg til å tenke: "TLDR". De er forsåvidt enkle å forstå, men jeg vil mye heller høre om alle de barna de har tenkt å redde! Eller hvordan de skaffer seg mat (det er nevnt litt i forbifarten, men jeg vil har mer)? Hvordan de får vann uten strøm? Og hvordan de beskytter en så stor by med en slags mur rundt? Det hele er litt uklart, men jeg får ut i fra at vi får vite mer om det i neste bok...

Boken er ikke min favoritt, men det er heller ikke det verste jeg har lest. Anbefales fordi som trenger noe lett å lese og som er mer opptatt av handling enn personer.

torsdag 26. januar 2012

Jordan Summers: Red

[Baksidetekst]
Gina Santiago is a member of an elite tactical team in charge of protecting the world. She’s devoted her life to apprehending the most heinous criminals that prey on society—and now she’s after the worst one yet. 

On her own, with no backup, the trail takes her to a dusty, tight-knit town on the fringes of society, where everyone’s a suspect. Even the sexy sheriff, Morgan Hunter, isn’t telling her everything. Gina knows he’s trouble, but she’s inexorably drawn to him. 

The closer Gina comes to finding out the secret of this sleepy little town and its big bad sheriff; the closer she comes to catching the predator, the more scared she gets—because she’s beginning to realize that she has a secret too. A secret that will change Gina’s life… and make her the killer’s prey.


Jeg føler jeg bør begynne med å si en ting. Denne sjangeren er ikke helt min greie. Jeg har lest litt i den før, men da av den mer barnevennlige sorten (tenk Twilight..). Plottet i seg selv, og da mener jeg alt som ikke hadde noe med øyeblikkelig tiltrekning, sexy mannfolk, åletrange klær og alt det der å gjøre, plottet, det var ganske interesant. Summers har bygget opp en verden jeg skulle ønske vi fikk vite mer om, og at det gjerne ble skrevet noe som ikke hadde de romantiske aspektene av denne sjangeren.

Selvfølgelig, for å komme til denne informasjonen om en død verden av ørkener og stater isteden for land, hvor kriminalitet slik man kjenner den i dag er nesten ikke eksisterende, må man gjennom en god del romantisk piss (beklager ordbruken). Og det er hvis man kommer igjennom det første kapittelet i det hele tatt. Jeg slet, men hadde satt men inn i hodet at jeg skulle gi boken en sjanse.

Hvis paranormale romanser er noe man liker, så vil jeg nok tro at dette kan være en ganske god bok, og begynnelsen på en spennende og interessant serie. Men hvis det ikke er helt ens greie, så er det nok best å bare holde seg unna. For så god er den ikke..

Stjerner: 2/5

torsdag 19. januar 2012

Mark Henry: Happy Hour of the Damned


Mine damer og herrer, må jeg få presentere den dårligste boken jeg har lest på svært, svært lenge. Jeg kommer bare til å snakke om det første kapittelet i denne bokanmeldelsen, da det var så langt jeg kom.

Det som irriterer meg mest er at jeg var innstilt på å like denne boka.

"Seattle. One minute you're drinking a vanilla breve, the next, some creepy old dude is breathing on you, turning you into a zombie. And that's just for starters. Now, the recently deceased Amanda Feral is trying to make her way through Seattle's undead scene with style while satisfying her craving for human flesh (Don't judge. And no, not like chicken.)"

What's not to love?

La meg begynne med persongalleriet... Noensinne ønsket å lese en fantasy-bok om jentene i Sex og Singelliv? Ikke? Sikker? For det er det du får.

Første kapittel brukes til å beskrive sminker, stiletthæler, stoler, bord, veggpynt og sosialt hierarki på den lokale nattklubben i uutholdelig detalj. Hovedpersonens Amandas sminke, klær, og sko, venninnens sminke, klær, og sko. For å ikke nevne at (hipp hurra!) forfatteren gir deg Amandas homo vampyr-bestevenn med perfekt hår og nydelig blank, hvit, glatt hud, også med perfekte klær og sko. Jeg leste aldri langt nok til å se om jeg har rett, men jeg tipper han er en jævel på interiørdesign også.

Jeg kommer ikke til å kritisere plottet i denne boka. Mest fordi jeg aldri leste langt nok til å finne det. I løpet av det første kapittelet skjer én ting: Amanda får en melding på mobilen.

Hjelp, jeg dør. Gurgle.

Melding slutt.

Hovedpersonen og hennes venner drar naturligvis til leiligheten meldingen ble sendt fra, og en stakkars leser får ett håp om at plottet faktisk skal starte (tre sider fra slutten på første kapittel). Men nei, vi er tilbake til de evinnelige beskrivelsene som kjennetegner første kapittel i denne boka. Alt må beskrives: Tapeten, inkludert en lengre beskrivelse om hvor eksklusiv, dyr og eksklusiv den er, stiletthæler på gulvet, blodpøl, det utrolig stilige teppet de hadde kjøpt tidligere på et Marokkansk marked, den utrolig kule kjolen som en eller annen superkjent designer hadde spesiallaget for henne.

Og la oss ikke glemme negllakken hun hadde latt stå ute på bordet i gangen! For hva kan vel være viktigere enn negllakk? Blodet? Lille venn, ikke tull. Vi skal snakke om negllakk!

Jeg får inntrykket av at forfatteren kjenner kvinner som bryr seg mer om sminke og designerklær enn jeg gjør. Hvorfor han bestemmer seg for å skrive en fantasybok til dem forstår jeg ærlig talt ikke. Spesielt ikke hvorfor han gjorde hovedpersonen til en zombie, da den typen kvinner sikkert ville foretrukket en vampyr (det er så mye mer stuerent i disse dager).

Ikke at det at hovedpersonen er en zombie har noe som helst å si. Den eneste gangen hennes situasjon på noen måte er relevant er da hun på starten av kapittelet bestiller en alkoholfri drink. For Zombier kan ikke drikke vodka.

Det er så man kunne dåne!

søndag 15. januar 2012

Kat Richardson: Greywalker-serien (1-6)

Kat Richardson sin Greywalker-serie har så langt kommet med 6 bøker (Greywalker, Poltergeist, Underground, Vanished, Labyrinth og Downpour). Jeg har valgt å skrive omtale av hele serien under ett, i stedet for om hver bok separat.

Greywalker (Greywalker, #1)Harper Blaine er privatdetektiv. En helt vanlig en, som utfører diverse oppdrag for diverse kunder. En dag holder hun på med en sak der en mildt sagt ufordragelig mann har svindlet sin ekskone og datter, og etter en konfrontasjon med denne mannen i en heis ender hun opp død. I to minutter.

Når hun senere våkner på sykehuset er ikke alt som før. Hun ser skygger. Skikkelser som ikke er der. Steder som ikke er der, eller som eksisterte for lenge siden. Redd for at hun har blitt gal finner hun til slutt ut at hun har blitt en Greywalker. En Greywalker kan ferdes både i den «virkelige» verden og i the Grey, den parallelle verdenen gjenferdene etter de døde befinner seg i. Hun vil helst ikke ha noe med the Grey å gjøre, men hva gjør man når man ikke har nok kontroll til å holde seg unna? Og hva gjør man når de døde oppsøker deg?
Når en ung mann forsvinner blir Harper tvunget til å innse at det ikke bare finnes gjenferd, men også de som lever i begge verdener samtidig – vampyrene. 

Utover serien må Harper lære seg å takle de nye, uvante kreftene sine, og hun må lære seg å bruke dem for å oppklare saker, ikke bare for å fungere selv. Men det er ikke lett. For hvordan forklarer man til politiet at en mann ble drept av et poltergeist, eller at den blodløse foten funnet på jernbanesporet ble drept av et monster fra de lokale indianernes mytologi? Hvordan får man et forhold til å fungere når man har et slikt yrke? 

--

Bøker om «overnaturlige» detektiver og mysterier er i vinden for tiden. Jeg, som elsker både krim og fantasy, er veldig glad for det. Når det er sagt har jeg vært litt småskeptisk til de som tar det veldig bokstavelig – om ikke annet fordi det føles litt som et imitasjonsforsøk av Dresden Files av Jim Butcher.

Men Greywalker-bøkene føles ikke som noen etterligning, selv om de har mange av de elementene jeg elsker ved Dresden Files. Richardson er ikke redd for å gi hovedpersonen juling, og jeg liker det at hver bok ikke begynner på ny frisk. For hver bok blir Harper stadig bedre til å takle the Grey, men hun blir også mer preget av jobben sin, og det blir også forholdet hennes til menneskene rundt seg. Rent fysisk holder hun i Underground på å trene seg opp igjen etter skadene hun fikk i Poltergeist, mens hun og Will prøver desperat å få forholdet til å fungere, noe som bare går en liten stund. Senere begynner Ben og Mara, tidligere noen av hennes beste venner, å skjønne at det ikke alltid er trygt å være nær Harper, fordi farlige situasjoner oppstår, og de reagerer på dette på en forståelig måte.

For de som måtte reagere på at det finnes vampyrer kalt Alice og Edward i Greywalker-serien vil jeg påpeke at de ikke har noen fellestrekk med Twilight-seriens vampyrer, og at første bok de figurerte i kom ut omtrent samtidig med den første Twilight-boken. Selv om vampyrene i Greywalker ikke er helt som Dracula er de mye nærmere den tradisjonelle litterære vampyren enn en del andre bøker nå for tiden, og de er ikke gode. Men de er heller ikke fullkomment onde, ikke nødvendigvis, og av og til må Harper samarbeide med dem. Jeg liker godt at dette dilemmaet er behandlet som det dilemmaet det ville vært, og at Harper ikke tar lett på det.

Skal jeg si noe negativt må det være at de «romantiske» delene av spesielt den første boken virker litt klønete skrevet. Samtalene virker litt tvungne, litt unaturlige, og jeg får meg ikke helt til å tro på det. På den andre siden er de andre delene veldig godt skrevet. 

Jeg liker også at bøkene trekker frem en del fra indianernes mytologi og folklore, som noen av monstrene man møter, men også menneskene og trossystemet. Jeg liker at man merker at de foregår i Nord-Amerika, at de er forankret ikke bare i den hvite delen av samfunnet men de delene som har vært der før. 

Man merker ellers en tydelig utvikling i bøkene, ikke bare handlingsmessig men kvalitets- og spenningsmessig. Det blir mindre og mindre av de litt halvkunstige dialogene, og bøkene blir stadig mer spennende. Den siste boken, Downpour, klarte jeg overhodet ikke å legge fra meg, og til tider var den direkte creepy – men ikke på en direkte, kvalmende måte, bare at man føler det ligger et eller annet farlig og syder under overflaten.
Jeg skulle gjerne ha trukket frem flere negative ting. Men de tingene jeg typisk kritiserer, som karakterene, plottet og så videre, kommer seg utover i boken. Til tider er noen av personene litt stereotypiske, men de aller fleste føles utrolig virkelige. Richardson har ikke vært redd for at det å gjøre dem litt quirky eller eksentriske skal få dem til å virke mindre virkelige – virkelige mennesker er ofte merkelige. Synes jeg, da. Og det blir sjelden for mye. Plottet har Richardson kontroll på, selv om jeg personlig syntes Poltergeist ikke var så engasjerende som den burde være. Og selv om det er en type bok som ofte er plottsentrert bryr man seg om karakterene.

Dette er en av seriene jeg er aller mest glad for at jeg plukket opp i fjor, og forfatteren er høyt oppe på listen min over forfattere jeg skal følge nøye med på. Jeg har gitt den 4 av 5 stjerner - de første bøkene trekker litt ned på måten ting er skrevet på, men de siste er geniale.

mandag 9. januar 2012

Carrie Vaughn: Kitty and the Midnight Hour

[Baksidetekst] Kitty Norville is a midnight-shift DJ for a Denver radio station - and she also happens to be a werewolf. One night, sick of the usual lame song requests, she accidentally starts 'The Midnight Hour', a late-night advice show for the supernaturally disadvantaged. Almost immediately she's deluged by calls from desperate vampires, werewolves and witches from all across the country, wanting to share their woes and ask her advice.

Kitty's new show is a raging success, but it's Kitty herself who could use some help, not least because her monthly change is a deep and dark secret to all but a very special few.

And when she finds one very sexy werewolf-hunter on her tail, not to mention a few homicidal undead, she realises she may just may have bitten off more than she can chew...


Er skrevet i første person, noe som ikke akkurat er min favoritt. Mest fordi jeg ikke akkurat har lest en horde med fantastiske bøker skrevet i den. Og når deler er i tredje person i tillegg, og da dårlig skrevet i tredje person på en slik måte at man faktisk savner første person, så er det ikke oppskriften på en sykt bra bok for å si det sånn.

Men misforstå meg rett nå, jeg sier ikke boken er elendig. Til tider hadde jeg problemer med skrivestil og andre tekniske aspekter med boken, for å si det sånn. Men storyen den fortalte var fengende og bra synes jeg. Til tider noe forutsigbar og lite orginal, men ikke på en slik måte at det var forstyrrende.

Til syvende og sist er det en god bok hvis man er ute etter noe å bruke en ettermiddag på når man ikke føler for å tenke eller noe som kan forestille tenking. Den er lettlest, og har en story som er fengende og bra, og som man faktisk vil vite hvordan ender. Og så får man bare leve med alt det andre. For et par timer skulle det ikke være noe problem.

Stjerner: 3/5