Henry Rider Haggard: King Solomon's Mines (Kong Salomos Miner)

Det sier egentlig alt om denne boka når flere av de mange filmversjonene har en forside tydelig inspirert av Indiana Jones. (Versjonen jeg valgte til å illustrere denne artikkelen var dessverre den uten Chuck Norris eller Patric Swayze som hovedpersonen Alan Quartermain, og nei, jeg tuller ikke)

Dette er en bok av typen jeg alltid har elsket: Robin Hood og Den Røde Pimpernell har nå en sjelevenn. Alan Quartermain skyter elefanter og løver som om de skulle være blikkbokser og møter den sikre død med et skuldertrekk og en "ja, vel, så var det vel slik det skulle bli." Hvis han får betalt nok, er han med på hva det skal være. Hvis dette tilfeldigvis skulle være et selvmordsoppdrag på jakt etter en mytisk diamantgruve, så er det ikke et problem for godeste Alan.

Sir Henry Curtis og Captain Good jakter på Sir Henrys bror, som dro til Afrika for å bli like rik som sin storebror ble når han arvet alt. Ryktene sier at han jaktet på Kong Salomos Miner, som visstnok skal være fulle av diamanter. Problemet er bare det at ingen har noensinne sett den mytiske gruven, med mindre vi teller en portugiser som døde fire hundre år før fortellingen begynte, og etterlot seg et kart skrevet med sitt eget blod.

Reisen går gjennom Afrikas sletter, grusomme ørkner, dype huler og frådende hav. De møter løver og gaseller, skyter elefanter og ser en av sine kompanjonger dø, revet i to av en elefant. De må sloss for livet ved mer enn en anledning, og selv om boka gjør det klinkende klart at godeste Alan overlever fra starten av (han er selv forfatteren av fortellingen) klarer Haggard og gjøre det spennende.

Mye av det jeg elsker med denne boka er fortellerstemmen. Jeg kan se for meg den grånende mannen som ligger til sengs fordi løvebittet han fikk fra sekstisjette løven han skøyt igjen har slått ham ut og skriver for sønnen, som studerer for å bli lege. For Alan er det fordømt irriterende at han kan skyte sekstifem løver uten problem, men at den seksti-sjette skal tygge på ham som om han var tobakk. Det bryter rutinen, noe han som en mann som liker å ha sine affærer i orden ikke synes noe som helst om! Men i det minste kan han fortelle om ett av eventyrene han var på, og mimre over alt som skjedde.

Det er som å høre fortellingene til en kjær bestefar, komplett med god gammeldags rasisme. Det til tross for at Haggard var moderne for sin tid. Han bruker ikke ordet nigger, men innfødt, og erklærer mot starten av fortellingen at svært mange av disse villmennene kan oppføre seg bedre enn de fleste såkalte "gentlemen". Dette hindrer meg ikke i å ynke meg hver gang noen beskrives som "kafir" eller "half breed", men samtidig er det ingenting ondskapsfullt i disse beskrivelsene, og det hindrer meg ikke i å like boka.

Alt i alt anbefaler jeg den for alle som liker eventyrlige historier, eller ønsker å lese en klassiker som ikke er pinne kjedelig.

(Dette er forresten bok 1/20 i min plan om å lese 20 forfattere jeg aldri har lest noe av tidligere i 2012.)

Suzanne Collins: The Hunger Games

[Baksidetekst] In the ruins of a place once known as North America lies the nation of Panem, a shining Capitol surrounded by twelve outlying districts. The Capitol is harsh and cruel and keeps the districts in line by forcing them all to send one boy and one girl between the ages of twelve and eighteen to participate in the annual Hunger Games, a fight to the death on live TV.

Sixteen-year-old Katniss Everdeen, who lives alone with her mother and younger sister, regards it as a death sentence when she steps forward to take her sister's place in the Games. But Katniss has been close to dead before—and survival, for her, is second nature. Without really meaning to, she becomes a contender. But if she is to win, she will have to start making choices that will weigh survival against humanity and life against love.  


Dette er en bok jeg hadde hørt om lenge, men det faktum at den hele tiden ble sammenlignet med Twilight gjorde at jeg ikke klarte å få meg til å lese den. Det tok anbefalinger fra flere gode venner som jeg vet har bra smak i bøker før jeg fikk meg til å starte på den. Og det er jeg glad for. 

La en ting være sagt, denne boken kan ikke sammenlignes med Twilight på noen som helst måte. Der er ikke en vampyr i sikte, og den kvinnelige hovedpersonen er ikke svak og til tider (les: mesteparten av tiden) så plagsom at du skulle ønske hun bare kunne holde kjeft (les: dø en grusom grusom - men stille - død...). Og ikke minst, fordi dette er en vannvittig god bok! Den er bra skrevet, selv om det er i førsteperson, noen jeg sjelden finner er gjort på en bra måte. Men Suzanne Collins har klart det. Tok ikke mer enn et par sider før jeg hadde glemt hvilken person den var skrevet i, og var helt oppslukt i plottet! 
  
Handlingen finner sted i fremtidens Nordamerika, og vi får vite akkurat nok om hvordan verden er og fungerer til at det males et lite pent bilde. Midt i det hele finner vi en kvinnelig hovedperson som er sterk, resursfull, og villig til å gi alt for familien og de hun er glad i. Man kan trekke mange linjer - og det blir gjort i media mye nå når filmen er kommet - med reality TV og underholdning for alle pengene, men det er ikke dette som er det første jeg tenker på når jeg leser den. Tolkninger kan komme senere, og gjerne gjøres av andre.  

For meg hadde denne boken akkurat hva jeg ønsker å finne i en bok. Den underholder og er så spennende at man nesten ikke klarer å legge den fra seg. Man bryr seg om hovedpersonene, og vil vite hva som skjer videre. Og på toppen av det hele, så er den veldig bra skrevet. Og det er ikke ofte at man finner en bok som virkelig er full pakke, både veldig veldig bra, og vanvittig bra skrevet!! 


Så nå er det bare for meg å få tak i de to neste bøkene i denne serien! 

Andreas Bull-Hansen: Jotnens Hjemkomst

[Baksidetekst:] Etter en henrettelse av en høytstående mafiaboss blir politietterforsker Petter Tyrar kontaktet av en merkelig, enøyd mann. Han tilbyr Tyrar hevn for en grusom urett, men prisen Tyrar må betale, viser seg å være høy. Etter en blodig skuddveksling våkner han opp i Gladsheim, selveste Odins bolig i Åsgard.
I denne fremmede verdenen blir Tyrar mottatt som en høvding. Snart blir det klart for Tyrar at han i virkeligheten er krigsguden Tyr, som nå er kalt hjem for å lede einherjene i tiden frem mot Ragnarok, verdens ende.
Det føles litt som om jeg kun poster skriver i denne bloggen når jeg har noe å klage over. I dette tilfellet vil jeg heller kalle min post en utfordring. Jeg har nemlig truffet veggen på en bok jeg personlig forventet å like, og lurer på om noen andre har lyst å ta opp tråden og se om de farer bedre med boka.
Nå skal det vel først sies at jeg har forsøkt å lese Andreas Bull-Hansen sine bøker tidligere uten videre hell. Jeg kan ikke sette spissen på hva som gjorde at jeg la vekk den siste serien til Bull-Hansen, men denne gangen hadde jeg nådd kvoten min innen side nitten, som var da jeg lukket boka for godt.

Problemene jeg har med boka er mange.
For det første: skrivestil. Jeg ble plassert midt i en fremmed verden uten å bli informert om at den var fremmed. Dette irriterte meg ekstra når det første hintet om dette kom som en slegge på tredje side (Fra side 13: Døden inntraff kl. 10.03 den 22. desember 2042.) og blir ikke særlig mer diskrete etter dette.
Jeg føler at forfatteren leier meg som ett lite barn rundt i hans verden. Hver nye karakter blir introdusert, først ved navn, så med en lengre biografi. (Fra side 14: Linn vendte seg mot ham. Hun var en slank kvinne i slutten av trettiårene med langt, blondt hår og rødsminkede lepper. Hun hadde smalt ansikt og en rak og stolt holdning over skuldrene. Som vanlig var hun kledd i ankellang tights og vid genser som rakk henne til midt på lårene. Hun var svært vakker, velutdannet og hadde en genetisk IQ som var langt høyere enn hans egen. Etter medisinstudiet hadde hun flyttet til Island og utdannet seg innen rekonstruktiv kirurgi. Deretter reiste hun til Tsjetsjenia med Leger uten grenser.)
Kanskje det er fordi jeg nettopp selv har fått kjeft for slike "bråbremser" i det jeg skriver, men det stikker ut for meg som en sår tommel (beklager anglikanismen) og det føles som om jeg "stopper opp" hver bidige gang det skjer.

Når det er sagt var grunnen til at jeg sluttet å lese mye mer banal: jeg hater hovedpersonen. Jeg kan leve med at han er en forkjemper for dødsstraff. Takle at han er en politioffiser som torturerte to menn for å skyte bikkja hans. Men når han viser seg å være en rasistisk drittsekk i tillegg, da så jeg ikke lenger grunnen til å lese mer om dette krypet.

Det holder ikke at hovedpersonen er fra Tsjetsjenia når han mener at de som kriger i Oslo er, i kronologisk rekkefølge: islamistene, sunniene, sjiaene, sikhene, sunniene, sjiaene, polakkene, russerne, de muslimske ungdommene, narkomafiaen, hallikene og menneskehandlerne.

Når i tillegg han og hans team er "skadedyrsforkjemperne", fikk jeg nok. Slik Petter Tyrar presenterer Oslo ville byen vært perfekt uten alle disse ekle utlendingene. Da hjelper det ikke at han og flere av kollegaene hans skal være utlendinger. Jeg mener ikke at forfatteren er rasistisk med slike beskrivelser, men hovedpersonen hans er. Om dette endrer seg senere, vet jeg av åpenbare årsaker ingenting om.
Siden jeg ikke en gang fullførte første kapittel (som slutter på side 31, for de som er interessert), kaster jeg ingen stjerner på denne boka. Det overlater jeg til dere andre.

Rob Thurman: Nightlife

"Welcome to the Big Apple. There's a troll under the Brooklyn Bridge, a boggle in Central Park, and a beautiful vampire in a penthouse on the Upper East Side - and that's only the beginning. Of course, most humans are oblivious to the preternatural nightlife around them, but Cal Leandros is only half human.


His father's dark lineage is the stuff of nightmares - and he and his entire otherworldly race are after Cal. Why? Cal hasn't exactly wanted to stick around long enough to find out. He and his half brother, Niko, have managed to stay a step ahead for four years, but now Cal's dad has found them again. And Cal is about to learn why they want him, why they've always wanted him: He is the key to unleashing their hell on earth. The fate of the human world will be decided in the fight of Cal's life..."

Hva jeg synes om denne boken bør egentlig deles inn i første og andre halvdel av boken. Jeg slet med den første og elsket den andre halvparten, så det er vanskelig å skrive en sammenhengende omtale om hele boken.

Første halvdel:
Cal og Niko virker på mange måter ikke som "ordentlige" personer, men mer som Gary Stu-er (se Wikipedia for definisjon). Cal er til tider ufordragelig, ufornuftig og ikke akkurat likandes. Man skulle tro at man ble litt mer voksen av å ha gått gjennom det han har gått gjennom. Og Niko. Niko har på en eller annen måte funnet tid til både å lese og huske utallige bøker, samt å bli en ekspert på kampsport (og da snakker vi virkelig en ekspert) samtidig som han og broren har vært på flukt de siste årene, eller før det, når han omtrent skal ha jobbet seg halvt i hjel for å tjene penger. Det er ikke akkurat så logisk.

Samtidig føles det som om forfatteren står i sidesynet når jeg leser og hopper opp og ned og vil ha meg til å se hvor kult han skriver, hvor kule dialogene eller vittighetene brødrene slenger til hverandre er, hvor genialt det han har funnet på er. Det hadde ikke vært så dumt å tone det hele ned litt.

Andre halvdel:
Når det er sagt. Cal som hovedperson vokser i stor grad opp i andre halvdel av boken, han er en helt annen når den er slutt enn når den begynner. Jeg føler både han og Niko er hakket mer realistiske og troverdige og mindre brautende, og jeg synes samspillet mellom dem, spesielt Niko, er rørende og vondt, men på en bra måte.

Handlingen har jeg ingenting å pirke på. Jeg elsket plottet, jeg elsket konseptet og jeg elsket twisten forfatteren har gjort med de vanlige eventyrene. Jeg elsket at det ikke egentlig var noen "snill" bok, i den forstand at forfatteren ikke var redd for å gjøre noe creepy, og jeg liker også at det er flere hint til noe som muligens skjer i kommende bøker. Jeg elsket også Robin som karakter, og håper vi får se ham i senere bøker. Jeg kommer i hvert fall til å lese neste bok (når jeg får råd) og håper den er enda bedre. Potensialet er i hvert fall der!

Dan Wells: Partials

[Baksidetekst]

Humanity is all but extinguished after a war with partials--engineered organic beings identical to humans--has decimated the world’s population. Reduced to only tens of thousands by a weaponized virus to which only a fraction of humanity is immune, the survivors in North America have huddled together on Long Island. The threat of the partials is still imminent, but, worse, no baby has been born immune to the disease in over a decade. Humanity’s time is running out.

When sixteen-year-old Kira learns of her best friend’s pregnancy, she’s determined to find a solution. Then one rash decision forces Kira to flee her community with the unlikeliest of allies. As she tries desperately to save what is left of her race, she discovers that the survival of both humans and partials rests in her attempts to answer questions of the war’s origin that she never knew to ask.

Combining the fast-paced action of The Hunger Games with the provocative themes of Battlestar Galactica, Partials is a pulse-pounding journey into a world where the very concept of what it means to be human is in question--one where our sense of humanity is both our greatest liability, and our only hope for survival.

Jeg er ikke en gang sikker på hvilken sjanger denne boken går under. Young Adult? Science Fiction? Dystopia? Fantasy? Etter mye om og men plasserte jeg den bare i Young Adult, sånn bare for sikkerhetsskyld.

Hvor skal jeg starte med denne boken? Kanskje med at dette er den type bok som jeg vanligvis elsker! Verden er i et stort mørkt hull og det er opp til hovedpersonen med å fikse det. I de fleste tilfeller så fungerer det ganske bra, og handlingen er realtivt sannsynlig (nøkkelordet er relativt). Men det er bare noe med Kira som fikk meg til å mislike henne. Kanskje fordi hun er 16 år og er super smart? Eller kanskje fordi hun har så utrolig vakre bein? Eller det faktum at vi får vite mye om henne uten å egentlig vite mye? Jeg følte mye i denne boken var litt overfladisk. Og hvordan kan hun si at det beste med at verden er gått i grus er at en kan kle seg bra fordi det er klær overalt? Hvis hun bare var 4-5 år når katastrofen inntraff, hvordan i all verden kan hun vite det? Slik naive faktaer er sluppet her og der i et mislykket forsøk på å få karakterene til å virke unge. Jeg vil velge å tro at hvis du lever i et samfunn hvor menneskeheten er i ferd med å dø ut, så ville du vært en mer "badass" person som var mer interessert i våpen enn klær.

Boken i seg selv er ikke akkurat uinteressant. Det skjer ting stadig vekk og ting har en måte å ordne seg selv til slutt (SPOILER), men det var som om jeg ikke klarte å helt sette meg inn i dette universet. Personene føles litt overfladiske og det er altfor mange "kjemiske faktaer" som fikk meg til å tenke: "TLDR". De er forsåvidt enkle å forstå, men jeg vil mye heller høre om alle de barna de har tenkt å redde! Eller hvordan de skaffer seg mat (det er nevnt litt i forbifarten, men jeg vil har mer)? Hvordan de får vann uten strøm? Og hvordan de beskytter en så stor by med en slags mur rundt? Det hele er litt uklart, men jeg får ut i fra at vi får vite mer om det i neste bok...

Boken er ikke min favoritt, men det er heller ikke det verste jeg har lest. Anbefales fordi som trenger noe lett å lese og som er mer opptatt av handling enn personer.