tirsdag 1. oktober 2013

Hugh Laurie: Våpenhandleren

Jeg mener alltid at første siden i en bok sier uendelig mye mer enn baksideteksten. Våpenhandleren er lik Rivers of London ett bevis for min teori.

Tenk deg at du må brekke armen på noen.


Høyre eller venstre, det spiller ingen rolle. Poenget er at du må brekke den, for hvis du ikke gjøre det... vel, det spiller heller ingen rolle. La oss bare si at det vil gå deg ille om du ikke gjør det.
Spørsmålet mitt er: Brekker du armen raskt -- krakk, au da, unnskyld, sånn, la meg hjelpe deg med den provisoriske spjelken -- eller haler du det hele ut i åtte stive minutter, mens du av og til ø
ker presset ørlite grann, helt til smerten blir rosa, grønn, varm og kald og i det hele tatt hylende uutholdelig?

Vel, akkurat. Selvfølgelig. Det riktige å gjøre, det eneste riktige å gjøre, er å få det overstått så fort som mulig. Knekke armen, skjenke konjakken, være en god sammfunnsborger. Noe annet svar finnes ikke.

Med mindre.

Med mindre med mindre med mindre.

Hva om du hater personen i den andre enden av armen? Jeg mener virkelig, virkelig hater ham.

[...] Du skjønner, armen vi har snakket om, er min. Og mannen som står bak meg, og holder hardt om håndleddet mitt, og presser det oppover ryggen min med en nesten seksuell omsorg, hater meg. Jeg mener virkelig, virkelig hater meg.

Han bruker en evighet. 

---

Våpenselgeren er noe så uvanlig som en svært godt oversatt bok. Jeg kjøpte den på norsk i min vanlige "nå skal jeg ut å reise" modus. (Denne består i å gå inn på en kiosk eller bokhandel og kjøpe det første boka som ikke virker helt elendig.) Reisen var så lang som fra meg til legevakten, men boken hjalp godt med å glemme tre timers venting og var like god når jeg kom hjem, så den har ærlig fortjent denne omtalen.

Våpenhandleren handler om en heller mislykket mann ved navnet Thomas Lang. Han er kanskje en leiemorder (baksiden av boka er skråsikker på dette faktum, men etter å ha lest boka er jeg ikke like sikker selv), kanskje bare en tosk som roter seg inn i alt halv- og helkriminelt han kan slippe unna med. Det eneste vi vet for sikkert er at han har en stygg tendens til å være på fornavn med flere agenter ved Forsvarsdepartementet (David og Rusty), og å gjøre ett lite problem større bare ved å stå i nærheten av det. I løpet av det første kapittelet har et forsøk på å stoppe ett leiemord blitt til en begynnende romanse med offerets datter og begynnende trøbbel med den britiske regjeringen. Eller mer presist De Som Faktisk Styrer Landet.

Humoren er kullsort og fantastisk. Litmustesten for om man vil like boka er enkel: hvis du humret litt for deg selv av måten Thomas beskriver sitt eget armbrudd på, er boka for deg. Hvis du blir litt småkvalm av beskrivelser som kunne vært tatt ut av A Clockwork Orange, så har oppfølgeren til The Peculiar nettopp kommet ut (The Whatnot, anmeldelse kommer straks boka er lest).

du kanskje legger merke til, har jeg valgt å ikke bruke forsiden på den norske boka, selv om selve boka er like god som orginalteksten. Dette fordi forsidebildet mest sannsynlig er skyld i at jeg fikk boka så billig. Du kan se grusomheten her, og trøste deg med at boken hverken omhandler Tower Bridge, House MD eller store eksplosjoner. Det er en spiontriller uten spioner, en gangsterbok uten gangstere, og den eneste legen i hele boka er de som behandler skadene Thomas pådrar seg i løpet av handlingen.

Alt i alt en knusgod bok når man føler for å le av elendighet, eller bare la seg underholde.

3 kommentarer:

  1. Den norske forsiden er noe jeg hadde forventet å se på en dritdårlig, selvpublisert bok, ikke en som faktisk er gitt ut på et ordentlig forlag.

    Uansett, likte virkelig utdraget - tror denne havner på leselisten :)

    SvarSlett
  2. Jeg leste denne på engelsk for ett par år siden, og elsket den!! Anbefales på det sterkeste :)

    SvarSlett