Kat Richardson sin Greywalker-serie har så langt kommet med 6 bøker (Greywalker, Poltergeist, Underground, Vanished, Labyrinth og Downpour). Jeg har valgt å skrive omtale av hele serien under ett, i stedet for om hver bok separat.
Harper Blaine er privatdetektiv. En helt vanlig en, som utfører diverse oppdrag for diverse kunder. En dag holder hun på med en sak der en mildt sagt ufordragelig mann har svindlet sin ekskone og datter, og etter en konfrontasjon med denne mannen i en heis ender hun opp død. I to minutter.
Når hun senere våkner på sykehuset er ikke alt som før. Hun ser skygger. Skikkelser som ikke er der. Steder som ikke er der, eller som eksisterte for lenge siden. Redd for at hun har blitt gal finner hun til slutt ut at hun har blitt en Greywalker. En Greywalker kan ferdes både i den «virkelige» verden og i the Grey, den parallelle verdenen gjenferdene etter de døde befinner seg i. Hun vil helst ikke ha noe med the Grey å gjøre, men hva gjør man når man ikke har nok kontroll til å holde seg unna? Og hva gjør man når de døde oppsøker deg?
Når en ung mann forsvinner blir Harper tvunget til å innse at det ikke bare finnes gjenferd, men også de som lever i begge verdener samtidig – vampyrene.
Utover serien må Harper lære seg å takle de nye, uvante kreftene sine, og hun må lære seg å bruke dem for å oppklare saker, ikke bare for å fungere selv. Men det er ikke lett. For hvordan forklarer man til politiet at en mann ble drept av et poltergeist, eller at den blodløse foten funnet på jernbanesporet ble drept av et monster fra de lokale indianernes mytologi? Hvordan får man et forhold til å fungere når man har et slikt yrke?
--
Bøker om «overnaturlige» detektiver og mysterier er i vinden for tiden. Jeg, som elsker både krim og fantasy, er veldig glad for det. Når det er sagt har jeg vært litt småskeptisk til de som tar det veldig bokstavelig – om ikke annet fordi det føles litt som et imitasjonsforsøk av Dresden Files av Jim Butcher.
Men Greywalker-bøkene føles ikke som noen etterligning, selv om de har mange av de elementene jeg elsker ved Dresden Files. Richardson er ikke redd for å gi hovedpersonen juling, og jeg liker det at hver bok ikke begynner på ny frisk. For hver bok blir Harper stadig bedre til å takle the Grey, men hun blir også mer preget av jobben sin, og det blir også forholdet hennes til menneskene rundt seg. Rent fysisk holder hun i Underground på å trene seg opp igjen etter skadene hun fikk i Poltergeist, mens hun og Will prøver desperat å få forholdet til å fungere, noe som bare går en liten stund. Senere begynner Ben og Mara, tidligere noen av hennes beste venner, å skjønne at det ikke alltid er trygt å være nær Harper, fordi farlige situasjoner oppstår, og de reagerer på dette på en forståelig måte.
For de som måtte reagere på at det finnes vampyrer kalt Alice og Edward i Greywalker-serien vil jeg påpeke at de ikke har noen fellestrekk med Twilight-seriens vampyrer, og at første bok de figurerte i kom ut omtrent samtidig med den første Twilight-boken. Selv om vampyrene i Greywalker ikke er helt som Dracula er de mye nærmere den tradisjonelle litterære vampyren enn en del andre bøker nå for tiden, og de er ikke gode. Men de er heller ikke fullkomment onde, ikke nødvendigvis, og av og til må Harper samarbeide med dem. Jeg liker godt at dette dilemmaet er behandlet som det dilemmaet det ville vært, og at Harper ikke tar lett på det.
Skal jeg si noe negativt må det være at de «romantiske» delene av spesielt den første boken virker litt klønete skrevet. Samtalene virker litt tvungne, litt unaturlige, og jeg får meg ikke helt til å tro på det. På den andre siden er de andre delene veldig godt skrevet.
Jeg liker også at bøkene trekker frem en del fra indianernes mytologi og folklore, som noen av monstrene man møter, men også menneskene og trossystemet. Jeg liker at man merker at de foregår i Nord-Amerika, at de er forankret ikke bare i den hvite delen av samfunnet men de delene som har vært der før.
Man merker ellers en tydelig utvikling i bøkene, ikke bare handlingsmessig men kvalitets- og spenningsmessig. Det blir mindre og mindre av de litt halvkunstige dialogene, og bøkene blir stadig mer spennende. Den siste boken, Downpour, klarte jeg overhodet ikke å legge fra meg, og til tider var den direkte creepy – men ikke på en direkte, kvalmende måte, bare at man føler det ligger et eller annet farlig og syder under overflaten.
Jeg skulle gjerne ha trukket frem flere negative ting. Men de tingene jeg typisk kritiserer, som karakterene, plottet og så videre, kommer seg utover i boken. Til tider er noen av personene litt stereotypiske, men de aller fleste føles utrolig virkelige. Richardson har ikke vært redd for at det å gjøre dem litt quirky eller eksentriske skal få dem til å virke mindre virkelige – virkelige mennesker er ofte merkelige. Synes jeg, da. Og det blir sjelden for mye. Plottet har Richardson kontroll på, selv om jeg personlig syntes Poltergeist ikke var så engasjerende som den burde være. Og selv om det er en type bok som ofte er plottsentrert bryr man seg om karakterene.
Dette er en av seriene jeg er aller mest glad for at jeg plukket opp i fjor, og forfatteren er høyt oppe på listen min over forfattere jeg skal følge nøye med på. Jeg har gitt den 4 av 5 stjerner - de første bøkene trekker litt ned på måten ting er skrevet på, men de siste er geniale.
